Den siste tiden har mange av mine kolleger vært i streik. De har streiket for bedre lønnsvilkår og bedre kvalifisert tilslutning til læreryrket. Mest av alt streiker de for å få anerkjent sin verdi som arbeidstakere, ikke ulikt fyrstikkpakkerne i 1889.
Streik handler om solidaritet. Vi står sammen for bedre rettigheter, enten det er lønn, arbeidstid eller inkludering. Å streike er en grunnleggende rett og tradisjon med røtter tilbake til Marcus Thrane og arbeiderbevegelsen.
Det er også en tradisjon å motarbeide den, og tvungen lønnsnemd er et av tiltakene. I en FAFO-rapport fra 2013 står det at fra nemda ble opprettet i 1953, og i perioden fram til 1990, ble tvungen mekling gjennomført 110 ganger. Kriteriene fra å gripe inn er enten å beskytte samfunnskritisk virksomhet eller liv og helse.
Det var liv og helse som avlyste streiken denne gang. I hvert fall hvis man ser det fra perspektivet til Torbjørn Røe Isaksens og ledelsen på Frevar. Det er ikke underlig at ledelse og arbeidere kan oppleve avstand. Det er derimot underlig at ledelsen på Frevar, KS og Isaksen begrunner med fare for liv og helse, men tillitsvalgt ved bedriften, en som skal sikre nettopp dette, sier noe annet.
Dispensasjoner har en broket historie. Formelt sett er det arbeidsgiver som søker om dispensasjon og arbeidstakerorganisasjoner som innvilger. I tilfellet Frevar søkte ledelsen ved bedriften, men fikk avslag. I 2010 derimot, under transportarbeiderstreiken, ble det gitt dispensasjon til å frakte instrumenter og kostymer slik at Melodi Grand Prix kunne gjennomføres. Begrunnelsen var hensynet til allmennheten.
Det er imidlertid mulighet til å påklage avgjørelsen. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) har kritisert Norge flere ganger, og da siktet til to konvensjoner med særlig betydning for retten til arbeidskamp. Konvensjon 87 handler om foreningsfrihet, og konvensjon 98 om retten til å organisere seg til kollektive forhandlinger. Norsk Lærerlag fikk medhold av ILO i 1986, men lønnsveksten har latt vente på seg.
I en partssammensatt rapport fra 2020 fastslås det at lærere har hatt en svakere lønnsvekst. Lønnsveksten vi streiket for i 2008, 2010 og 2012 er fortsatt ikke tatt igjen, og rapporten viser til at vi ligger 14,1 prosent under andre ansatte i kommunen. Regnet i kroner og øre er det snakk om 50.000 kroner i året.
Historien har en lei tendens til å repetere seg selv. I 1889 startet en spontan streik kjent som fyrstikkarbeiderstreiken. Det var i hovedsak kvinner, og de streiket mot ledelsens lønnskutt på tyve prosent. De streiket også for å senke arbeidstiden fra 13,5 til 12 timer om dagen, i tillegg til at de arbeidet med helseskadelig fosfor.
10.000 gikk i demonstrasjon til støtte for fyrstikkjentene. Bjørnstjerne Bjørnson skrev i Dagbladet at «Nu banker det paa ganske forsiktig – med en Fyrstikpigefinger; men næste Gang blir det med en Mands Knytnæve, og næste Gang igjen med en Slægge. Vi blir ikke kvit dette.» Det Bjørnson pekte på var å være observant på de små tegnene, om det er 14,1 prosent eller ulike dispensasjoner som blir gitt eller holdt tilbake.
Streiken varte i seks uker, og ble avsluttet uten at noen av kravene ble innfridd. Likevel ga protesten grobunn for fremtidige handlinger, og bare noen dager etter ble Norsk Kvinnesaksforening og Den mannlige forening opprettet.
De som streiket i år kom fra flere profesjoner. Av de 22.667 Unio-medlemmene som var tatt ut, var det blant annet lærere, helsearbeidere, sykepleiere. Nå og framover må vi fortsette å stå sammen, vi må kreve reallønnsvekst, verdighet og muligheter. Vi er alle tross alt fyrstikkpakkere på et eller annet nivå.
Legg igjen en kommentar