Har smiletegnet fratatt oss ordets makt?
Man kan undres; er et smil bare et smil, eller kan det også tillegges en annen verdi på samme måte som å forandre ordet hund til bikkje? En slik verdibytting av et ord, eller konnotasjon, gjør man lett ved å bytte første del av smilet fra kolon til semikolon. Jeg snakker selvsagt om smiletegnets digitale forbannelse. Men hvorfor denne hangen til å bruke smiletegnet?
Når brukt uten å sitte fast i et ansikt mister det jo sin egentlige betydning og verdi. Det kan virke som om at hvis ikke man avslutter en tekstoverføring med et smil, så responderer man ikke slik man burde. Man kan fort bli plassert i en digital pariakaste og bli oppfattet som brysk eller humørløs, muligens med en personlighet som en vareheis. Men hvorfor har det sosiokulturelle blitt så avhengig et hjelpemiddel bestående av et kolon og et parentes?
Det kan ofte synes som en umulig oppgave å gå inn i en hermeneutisk prosess for å tolke betydningen av noe så abstrakt som to tegn. Særlig fordi konteksten som oftest ikke er synlig. Man leser kun tegn på en skjerm, uten å se sammenheng mellom kroppsspråk og øyekontakt. Ofte inngår disse sosiale kodene i en kontekst vi kjenner, vi kjenner de som har skrevet det og vi kan forstå intensjonen bak. Men hva skjer når disse premissene for kontekst forsvinner?
Hans Georg Gadamer sier at i en fortolkningsprosess, er det i god litteraturkritisk ånd, viktig og ikke projisere sin egen forståelse av teksten til forfatterens intensjon. Paradoksalt nok, siden kontekst ofte er diffus i en sms eller nettkommentar, må man jo nettopp tolke forfatterens intensjon ut fra sin egen forståelse.
I sosiale medier har man nettvenner som egentlig er bekjente og gamle uvenner som har blitt nye bekjentskaper. Som forsoningsplattform er derfor sosiale medier uovertruffen. Den er inkluderende samtidig som den skaper distanse. 500 digitale venner kan muligens plassere deg i en eller annen sosial kategori, men de kan vel neppe kalles nære venner? Og det er nettopp her smiletegnet kommer inn, både som en reddende madonna og digital hore.
Men det er disse kategoriene da. Hvem er en nær venn og hvem er en bekjent; og hvordan skal man kunne klassifisere denne ytterst viktige distinksjonen uten å tråkke gud og hvermansen på sine lettsåre tær? Både sosialt og fysiologisk er vi avhengig av å sette merkelapper eller plassere ting i kategorier.
Disse kognitive operasjonene foretar hjernen helt intuitivt og automatisk for å opprettholde en balanse, eller mental likevekt. Dette er mentale grunnprosesser nedfelt i vårt DNA for å hjelpe oss å foreta valg. Det å skille en ting fra en annen hjelper oss å nyansere oss vekk fra en tilstand der alt flyter i hverandre som en kollektiv substansløs masse.
Også i sosiale relasjoner foretar vi bevisst, og ubevisst, disse klassifiseringene. I Pierre Bourdieus La Distinction (1979), utarbeider han en systematisk teori om kulturelle klasser med utgangspunkt i bruken av symboler. Som en hovedtanke knytter han makt til bruken av symboler der de som bestemmer rangeringen av symboler, også bestemmer hva de skal bety.
Dette er frigjørende og hemmende på samme tid; de skaper både muligheter og begrensninger for tanke og handling. Frigjøringen ligger selvsagt i utviskingen av sosiale grenser, men også veldig hemmende nettopp fordi at den mister sin symbolske kraft ved at den ikke føles som en personlig gest.
Jeg kan forstå at vi bruker smiletegn som et sosialt glidemiddel, men hvorfor blir vi så utrolig fort skuffa når noen ikke responderer på samme måte tilbake? Den er jo kun konstruert som en hjelpefunksjon, nettopp for å sikre en glidende overgang mellom nære og fjerne relasjoner. Burde det ikke være irrelevant om man får eller ikke får et smiletegn fra noen man egentlig ikke kjenner?
Kjerneproblematikken ligger akkurat her; klemt flat mellom utviskede klassifiseringer over hvem som er hvem, flyter smiletegnene over samtalenes mening og konstruksjon og bare -smiler. Denne degraderingen av språk til symbol, gjør språket både anemisk og tannløst.
Likevel, fascinasjonen er vekket. Ikke bare har den har flust med doble klangbunner ved å forandre kolon, men den har også en klassifiseringsfunksjon. Den skiller mellom hvem som betyr noe og hvem som ikke gjør det, i tillegg til å plassere deg i bås hvis man vegrer seg for å bruke den! Akk, denne tegnsettingens vakre verden 😉
Først publisert i Dagsavisen. Se publikasjon
Legg igjen en kommentar