Det er drama i norsk politikk, så hva med å se til estetikken for svar?
«Something is rotten in the state of Denmark», sa Marcellus til Horatio. Hamlets Danmark sies ofte å være en refleksjon på Shakespeares England i tiden da føydalsamfunnet endret seg til et handelssamfunn.
Hamlet er mange måter et politisk stykke. Men hvis vi beveger oss vekk fra Hamlets kongehus på Helsingør, og heller retter blikket mot Det Norske Hus ser en fort at analogien kan overføres. For mange kan også dette huset oppleves pill råttent. Meninger fremsatt i opposisjon, er nå døde metaforer, eller enklere sagt: gamle Nobels fredspriser, er nå for juggel å regne. Skal virkelig den selvstendige nasjonen Norge la seg diktere etter andre nasjoners forgodtbefinnende eller interne konflikter?
Det er nå 200 år siden grunnloven ble skrevet, og 109 år siden unionen med Sverige ble oppløst. Likevel lar vi oss bestemme over. Det er viktig med et bilateralt samarbeid, sier Børge Brende. Selvsagt er eksport, handelsavtaler og miljødialoger viktige, men på bekostning av våre tidligere standpunkt og verdier?
Slik jeg ser det har Norges politikk anno 2014, alle ingrediensene til en Elizabethansk fem-akters tragedie. Til forskjell fra antikk eller moderne drama, har fem-akteren en oppbygging som ligner en graf, og grafen har en ABCDE-struktur der punkt C er det kritiske punktet. For å visualisere kan en si den ligner på bokstaven V, men snudd på hodet.
Men tilbake til våre hjemlige scener: Akt I, den logiske handlingsplanen som ble lagt på Sundvollen, kan vi kalle eksposisjonen. Den ble satt i system, og vi fikk en stigende handlingskurve i akt II. Vendepunktet, eller krisen, i akt III pågår ennå. Denne akten bærer gjerne preg av to ting: et plutselig omslag, altså starten på nederlaget, og at det går opp for hovedpersonen hva som faktisk foregår. Denne akten har vart påfallende lenge i vårt folkedrama. Faktisk er den perfekt, sett med Aristoteles øyne, siden omslaget og gjenkjennelsen av feilgrepene opptrer samtidig
Det er ikke protagonisten i dette folkestykket sin skyld, la oss kalle ham Olemic Ødipus, men det tragiske feilgrepet hamartia, eller som Aristoteles sier: den dramatiske personens uforskyldte uvitenhet og villfarelse. Jeg er imidlertid spent på de to siste aktene, og om sverdet dukker opp?
Først publisert i Dagsavisen. Se publikasjon
Legg igjen en kommentar