En samtale kan være både inkluderende og frigjørende, men den kan ikke gjøres alene.
Snakket med en kamerat for ikke lenge siden. Jasså du, T-banesjåfør? Ja visst, vi får folk på jobb, vi er oljen i samfunnets maskineri, gliste jeg. At du til stadighet forsover deg kan ikke klandres oss, kompis.
Hm, sa han, det høres veldig flott ut, men når jeg ser banen forsvinner ned i tunnelen ved Majorstua tenker egentlig mer på den som et termometer i samfunnets rumpe. Han lo rått av sin egen morsomhet. Av en eller annen grunn, sikkert fordi metaforen var ganske eksplisitt, og litt morsom, så satt utsagnet seg fast i meg. Han har selvsagt rett, om enn i en annen betydning enn den han alluderte til.
Samfunnets elv
Vi som er sjåfører får jo nettopp et innblikk temperaturen og pulsen til byen. Vi er der det skjer, når det skjer. I hverdager og i helger banker den stødig videre, kun opphisset av rushtid og brennevin. Den førsokratiske filosofen Heraklit, illustrerte livets bevegelse med en analogi til elven. Livet er som en elv, sa han, en kan ikke stige ned til den samme elven to ganger fordi både du og elven ville ha forandret dere i mellomtiden.
En kan si det samme om byen, den sover aldri, ei heller står den stille. En by må ha en viss basis. Tenker da spesielt på et forstandig rettsvesen, et godt helsetilbud, sosial velferd og et kommunikasjons- og transportnettverk som fungerer. Staten, slik den blir beskrevet av Platon, ser samfunnet som en organisk natur, det vil si at alle delene, altså oss individer, er å betrakte som deler av helheten.
Slik er det med byen også. Samtidig så er den også nødt til å bestå av alt det uønskede En by som ikke har med skyggesiden er ikke en by, men et prospektkort, et glansbilde uten innhold eller bakside.
Livets rett
Den rusavhengige mannen med knekk i knærne på Oslo S, har en like stor rett til å kalle dette byen sin som han som nipper kald Sancerre på Tjuvholmen. Ja, kanskje til og med mer. Han har opplevd byens mangfold, på godt og vondt. Hans oppturer og nedturer befinner seg i bybildet i form av bygninger, parker og minnene om disse da de, for ham, fremsto i en annen prakt enn i dag.
Er det ikke plausiblelt å tenke seg at han noen ganger passerer domkirkeplassen smilende fordi han tenker på den lykkelige dagen i juni – for et liv siden – da han giftet seg? Eller da han ga den søteste jenta i klassen et kyss på kinnet, nederst i Frognerparken, og at han fortsatt husker at hun luktet jordbær?
Deltaker i bylivet
På Tøyen stasjon her om dagen. I de få sekundene det tok å avløse meg, så utvekslet jeg og avløser noen fraser om tjukk tåke på Frognerseteren før jeg gikk mot matpakke og kaffe. Jeg husker tåka i treognitti, sier en fremmed som slår følge bortover perrongen. Da hadde datra mi og jeg campa ei uke innover i marka og var skikkelig slitne, men da vi kom opp til Frognerseteren for å ta banen ned, så sprakk det opp helt plutselig, og vi kunne se helt ned byen der den lå bada i deilig sol.
Han så trist ut når han snakket, men jeg spurte ikke om hvorfor. Okei, sa jeg bare, og så nærmere på ham. Han hadde utseende til en som har følt livets piskeslag. Unnskyld, sa han, vakke meninga å trenge meg på, blei bare så overmanna av minnene om setra og tåka og datra mi og greier. Vi tok følge opp og ut. Hadet´a, jævla kult å prate me´ræ.
Fire brødskiver senere så slo det meg, han ønsket jo bare å være en deltaker i bylivet. Delta i en normal samtale i og om byen hans. En by der en, på tvers av kulturelle og sosiale posisjoner, kan nikke bekreftende til hverandre over smarttelefoner eller aviser om dritvær eller sol i livet eller det utenfor kupévinduet. Om minnene om Frognerseteren var gode eller dårlig for han jeg snakket med, aner jeg ikke – håper de var gode.
Først publisert i Dagsavisen. Se publikasjon
Legg igjen en kommentar