Hele denne uken har det vært Pride her i Oslo. Dette er en feiring av mangfold og livsglede som kulminerer i en fargesprakende parade idag, lørdag 25. juni.
På bakgrunn av massedrapene forrige uke på utestedet Pulse, et sted for homofile i Orlando, er det likevel mange som uttrykker bekymring for å delta. Det er trist. Det som er mer trist er hvordan vi så lett benytter oss av grove forenklinger når vi skal karakterisere andre mennesker.
Når mennesker blir utsatt for diskriminering, vold eller drap på bakgrunn av kjønn, legning eller rase, handler det om en mangel på å se mennesket bakenfor stereotypiene de har blitt tillagt. Slike beskrivelser reduserer mennesket til en flat romanfigur som mer hører hjemme mellom to permer enn i det virkelige liv.
Stereotypier kan ikke benyttes i det virkelige liv
I litteraturen benyttes stereotypier bevisst for å forsterke og kontrastere karaktertrekk. Det er et litterært virkemiddel på lik linje med metaforer og paradokser.
Stereotypier har den egenskapen at de er svært tydelige. De kan gjøre det enkelt å forklare et abstrakt begrep eller fremprovosere en ønsket reaksjon hos publikum slik William Shakespeare var en mester i.
Det er ikke uten grunn at Shakespeare lot karakteren Shylock ha jødisk avstamning i stykket Kjøpmannen i Venedig. Det stereotype bildet på en ærgjerrig jøde som ville ha et pund kjøtt av Antonio hvis han ikke betalte gjelden, får en gjenkjennelig og historisk klang når Shakespeare lar ham være nettopp dette.
Det er heller ingen tilfeldighet at Othello er en nordafrikansk hertug som kun gjennom mørk magi har kunnet gifte seg med Desdemona, en hvit kvinne fra Venezia.
Selv om rasisme og antisemittisme er moderne begreper har de historisk alltid vært til stede. Shakespeare var hverken rasist eller antisemitt, og et viktig skille er at han konstruerte og iscenesatte litterære figurer. Gjennom å benytte seg av stereotypier kunne han styre publikums følelser mot beskrivelser av samfunnets skyggeside som nettopp kunne være rasistisk og antisemittisk.
Diskriminerende ytringer benytter seg av de samme litterære virkemidlene når de beskriver mennesker avsenderen mener har mindre verdi. Vi kan nesten daglig lese eller høre stereotypisk hatretorikk som beskriver afrikanere som voldtektsmenn, omreisende og romfolk som tyver, homofile mennesker som syndere mot Guds skaperverk.
Slike beskrivelser blir ensidige og karikerte og mister fort troverdighet av mannen i gata. Dessverre er det slik at enkelte synes dette er troverdig, og det er da det kan bli farlig. Vi må derfor komme dette til livs ved å vise at stereotypiske personkarakteristikker ikke fungerer utenfor det litterære landskapet. Vi må gi dem mennesker av kjøtt og blod.
Amal Aden er Norges svar på Rosa Parks
I desember 2015 var det 60 år siden Rosa Parks satte seg i den ”hvite” delen av bussen hun tok til jobb. Hun hadde trosset et forbud afroamerikanske passasjerer hadde mot å sitte hvor de ville. Parks ble arrestert, men hendelsen ansporet en bevegelse og begynnelsen på en endring.
I 2011 sto Amal Aden frem som homofil og muslim. I et intervju tidligere denne uken forteller hun at dette ikke var en privatsak, men et ansvar hun måtte ta for alle de som undertrykker sin legning innenfor et strengt trossamfunn.
Da Aden første gang fortalte noen om sine følelser for det samme kjønn, ble hun møtt med en litterær beskrivelse: hun var besatt av en djevel.
Aden peker på et svært sentralt poeng. Er det et sted utenfor litteraturen stereotypier florerer, er det nettopp i religiøse tekster. Problemet er at til forskjell fra Shakespeare, som vi ikke har noen problemer med å skille fra virkeligheten, blir religiøse personkarakteristikker tatt for å være reelle.
Selv om Aden og Parks historier omhandler forskjellige saker, er de også svært like. De deler en tro på likeverd på tvers av kulturer. De deler også en urokkelig stahet ved å tilbakevise stereotypiske beskrivelser av mennesker. Det handler om å stå opp mot forskjellsbehandlingen av mennesker på bakgrunn av kjønn, legning eller rase.
Heldigvis har verden beveget seg noen ørsmå skritt videre siden Parks´ tid, men det er et stort tankekors at undertrykking av homofile fortsatt er en diskusjonsfaktor i ulike kirkerom og moskeer.
Vi trenger derfor mennesker som Aden og Parks for å fortelle oss at litterære beskrivelser av mennesker er en konstruksjon, de er beskrevet med bruk av forenklede virkemidler og stereotypier.
En feiring av oss selv
Etter at statskirken ble omdannet til den norske folkekirke, har omsider uviljen mot å gifte likekjønnede i kirken snudd. Noen sier det var altfor sent, og at det skulle vært gjort for lenge siden. Samtidig er det et skritt i riktig retning.
Om mine homofile venner på bakgrunn av dette velger å gifte seg kirkelig er ikke sikkert, men nå har de i hvert fall muligheten på lik linje som alle andre.
Når vi nå skal ta del i feiringen av Pride er det ikke for å vise solidaritet med mennesker som i 2016 fortsatt opplever vold og trakassering, men for å hilse på oss selv. Vi tilhører alle rasen homo sapiens.
Først publisert i Dagsavisen. Se publikasjon
Legg igjen en kommentar