Pensumets pedagogiske paradoks

Hvordan lære når man ikke kan? Og da mener jeg ikke at det står på evnene til meg og mine medstudenter, men hvordan lære det som står på pensum når det ikke er mulig å få tak i et eneste eksemplar av de famøse kompendiene. Smak på ordet folkens, kompendium!  Det er nesten som de er innhyllet i en tåke av pedagogisk mystikk. En flyktig smak av noe saliggjørende, men akk med så altfor kort ettersmak.

De som har fått tak i et eksemplar sniker seg rundt som kriminelle på frifot.  Rundt på campus hører man bare; ”Hva! fikk du tak i kompendiet for område to? Hvor da? Holy crap du er heldig! Psst! Kan jeg kopiere et par sider av deg eller, så er du skikkelig gem. Det skakke stå på spenna assa! Harru hørt om noen som har eneren forresten?”.

Minner meg om da jeg var tretten år på et hemmelig gjemmested, og selv der så vidt tørre og ta frem det jeg har gjemt under genseren, for så titte grådig på det glansede papiromslaget og med ærefrykt stryke fingrene over de svakt opphøyde bokstavene i ordet ”Hustler”

Hva er egentlig det pedagogiske paradokset? 

Kort fortalt kan man si at det handler om hvordan gjennom ytre påvirkninger lede noen til ikke la seg påvirke av ytre påvirkninger. Kant-inspirerte Friedrich Schleiermacher konkretiserte insentivverdien i en stabil dialektikk, det å kunne samtale i både en indre og ytre dialog. Schleiermachers pedagogiske paradoks kan sammenfattes med Klafkis kategoriale dannelse som sier at når et elementært innhold har åpnet seg for oss, i tillegg til at vi er blitt personlig og fundamentalt åpnet for denne virkeligheten står vi i et åpent dialektisk forhold til hverandre.

Scleiermacher knyttet seg igjen til Comenius´s ”Didactica Magna” som ser nødvendigheten av å vise barnet hele verden og ikke bare det, i dette tilfellet, PFI eller andre ønsker at jeg skal få vite. For som det står i Orbis Sensualium pictus; ”vi vet ikke hva i fremtiden som er verdt å vite”.

Hvorfor er det ikke nok kompendier til alle spør man seg?

Tillat meg å spekulere vilt og hemningsløst et lite øyeblikk og grunne på noen høyst plausible aspekter rundt dette. At UIO bestreber seg for å være miljøvennlige, og jeg har den ytterste tiltro til at de bruker resirkulert materiale og viser såpass respekt for regnskogen at produsenter ikke måtte behøve å hogge opp halve Brasil med rota for å produsere kompendier eller annet studiemateriell som jeg skal stikke mitt lange pedagogsultne nebb i, tar jeg som en selvfølge.

Kan det være at de på trykkeriet telte feil akkurat den dagen UIO skulle ha sine gullkantede kompendier fordi Tore trefinger på trykkeriet drakk seg kanakas på Schrøder i går, kom luskende med halen mellom beina fordi kjerringa hans ikke slapp han inn og han måtte sove i sykkelboden ved siden av en punktert kombi med bare et gammelt slitent eksemplar av pedagogisk profil som dyne, utvilsomt lagt igjen av Steinar student i fjerde. Så etter Tores natt talte han rett og slett feil? Ja, for hvem kan vel klandre ham etter en sånn selsom opplevelse!

Kan det være at både kuleramma på trykkeriet og hovedkuleramma i hvelvet på UIO manglet en bit, eller at kompendiene ikke er så viktige og at man derfor bare velger å ha et marginalt opplag liggende å slenge inne på Akademika fordi man tenker at la oss nå for all del ikke brenne inne med et eksemplar eller to? for det kan jo definitivt ikke være for at man vil spare penger, det høres jo ikke sannsynlig ut i det hele tatt at det er noen kloke hoder som spekulerer og begrenser mitt vitenskapelige innhold til et regnestykke?

Hvis 400 UTVIT studenter, lykkelige med ny ransel og et grønt eple til Azita i sekken, er klare til å bli flaskeforet på det beste stoffet som er å oppdrive på markedet innen pedagogisk innføringslitteratur og mest sannsynlig kommer til å kjøpe kompendiene fordi de er en del av pensumet, så kommer de vel til å gjøre nettopp det? 

Akademika, programrådet for UV-fakultetet og Unipub svarer 

Muligens kan de som står ansvarlige i dette tåkelagte pedagogiske Bermudatriangelet svare på hvorfor pensumet er blitt et pedagogisk paradoks. Etter en e-post ble et møte avtalt med PFI og heldigvis stilte de mannssterke. Seniorkonsulent Yngvild Dahl og førstekonsulent Cindy Grønsberg hadde alliert seg for å gi meg best mulig forståelse av prosessen rundt programrådets avgjørelser for innhold i pensumlitteratur, og revisjonen som blir foretatt hvert annet år.

På direkte spørsmål om omstendighetene rundt fjorårets mangel på studiemateriell, får jeg som svar at det muligens kunne komme av meldingen på nettstedet der pensumlitteraturen er publisert. Der står det at det kun er et begrenset antall kopisamlinger, og at det ikke vil bli trykket opp flere. Det spekuleres i, av de allierte, om dette kan ha utløst et pedagogisk massehysteri med påfølgende hamstring av kompendier.

Var det ugler i den pedagogiske mosen jeg så tittet frem? At revisjonsoppgaven til programrådet er viktig sier seg selv, men ville det ikke vært naturlig og logisk å bestille kompendier ut fra revisjonen, og hvis dette hadde blitt gjort hadde man vel ikke trengt å kjøpe et kompendiehefte hvor kun et fåtall av artikler er relevante for pensumet. 

I det pedagogiske tussmørket er alle kompendier grå

Det kan virke som om deler av kompendiene var utdatert sekundavare som har ligget nedstøvet i kjelleren, tatt opp og børstet støv av for å sikre den økonomiske bunnlinjen til fordel for studenters tilgang på relevant pensum. Jeg kan forstå irritasjonen med å brenne inne med utdatert og lite brukervennlig materiale, og at man i så henseende vil gjøre tapet så lite som mulig, men ved å selge disse blir jo forbitrelsen bare overført kronologisk og asymmetrisk nedover i hierarkiet i et lite heldig kausalitetsforhold sett med studenters øyne.

Kan det være at ved ikke å ha polyrevisjoner på løpende bånd kunne Programrådet både sluppet den stokastiske prosessen det er å estimatberegne antall kompendier man sannsynligvis vil måtte trenge, og den konsekvente gamblingen ned mot bunnlinjen der kjøp av den billigste kunnskapen på markedet går på bekostning av innholdsverdien.

Marxistisk tilnærming dreier seg om hvem som har tilgang til hvilke ressurser, eller hvor nærme man står de som sitter med makten, om de hyppige revisjonene har som hensikt å gagne nylige utgitte utgivelser til favoriserte forelesere er en ren spekulasjon, men ikke mindre viktig av den grunn. Jeg vil også gjerne presisere at disse elskverdige konsulentene tok meg godt imot, og når de sier at de ikke vet den konkrete årsaken og at de gjør en god jobb, så tror jeg selvsagt på de, men kritiske spørsmål er alltid relevant og bør aldri settes på vent. Ved å ha en stabil kunnskapsbank som ikke i altfor stor grad lar seg påvirke av økonomiske makrostrømninger sier jeg som John Dewey i Democracy and Education; ”verdien ligger ikke i om middelet tjener et bestemt mål, men verdien ligger i middelet selv”

Først utgitt i Pedagogisk Profil, Universitetet i Oslo. Se publikasjon