Det året det var så bratt, da var det spiselikt på briskebytrikken
Som blodfersk student i 2011, peilet jeg meg kjapt inn på Pedagogisk profils anonyme kontordør. Leverte en artikkel under dørsprekken allerede første semester. Etter dette var jeg fast medlem i redaksjonen. Husker jeg var spent som en unge kvelden før julekvelden da den første artikkelen skulle leses på trykket papir. Glansede lekre sider, lukten av trykksverte, skrevet av… Alas! Den forferdende byline, hvor har du vært hele mitt liv?
Da jeg overtok vervet som redaktør, strammet følelsen av seriøsitet seg om meg som konfirmasjonens første slipsknute. Kunne jeg få til dette? Selvsagt! Med ivrige redaksjonsmedlemmer som støtte og flat dialektisk struktur, erobret vi verden. i hvert fall føltes det slik. Det er spesielt interessant å få innpass i diskurser og forskningsarenaer i kraft av å være en redaksjon med en agenda. Vi ønsket å vite sammenhenger og bakgrunn, hvorfor er det slik?
Vel så viktig for meg, er det relasjonelle innad i en redaksjon. En knytter sosiale bånd, kanskje de til og med viser seg å være livets slepetau. Jeg tenker litt på sangen Bestevenner av Jokke. Hvor beskrivende er den ikke for det nære intime, det være seg i en redaksjon eller på andre av livets ulike arenaer?
Og vi leste, diskuterte, gikk på kino, hadde interesser
vi var nesten populære, vi ble invitert på fester, vi to
og vi drakk og vi lo bleik nekte og pælma på gata
og vi sloss og fikk bank og dro hjem og drakk mer og hata
hele verden, vi to mot hele verden.
Fra Prisen for popen (2002)
Kommentar først publisert i Pedagogisk Profil, Universitetet i Oslo. Se publikasjon
Legg igjen en kommentar