I tre uker har skolene i alle landets fylker hatt begrensede åpningstider. Ved noen skoler har driftsledere og IKT åpnet kontorene sine i kortere perioder, og dette for å la elever og lærere hente ressursene de trenger til skolehverdagen.
Tilsynelatende går det oppsiktsvekkende godt, men det har begynt å knake i fortøyningene. Nå blir det viktig å hindre at flere og flere elever driver ut av kurs.
I et av Henrik Ibsens mindre kjente stykker, Samfundets støtter, er et kystsamfunn i oppløsning. Innskytelsen til flere av karakterene er å beskytte seg. «Jeg tror, vi skulde isolere os en liden smule, mine damer, dette er ikke noget for os», sier Adjunkt Rørlund til frøken Bernick (Ibsen, 1877). En amerikabåt er nettopp klappet til kai, og med den et opptog av styr, ståk og frykt for det ukjente.
Situasjonen vi befinner oss i nå er ukjent for både elever og lærere. Vi vet ikke når det når det vil normaliseres, og mange opplever uforutsigbarheten som vanskelig. Vi kan alle kjenne igjen følelsen av å ville lukke verden ute når vi vil ha fri fra den. Noe helt annet er det når det ikke er frivillig, og nå, etter tre uker, begynner de første tegnene å vise seg.
Elevene våre er flinke til å uttrykke seg. Normalt deler de raust av både gleder og sorger, men nå peker de på en rekke tegn kjent ved ufrivillig isolasjon. Svært mange opplever at både skolehverdag og arbeidsmengde er uoversiktlig. De melder om tap av fokus, at døgnet blir snudd på hodet, de utsetter frister og er oftere er syke. Noen er også redde for smitte. Alt dette kan være begynnende tegn på isolasjonsskader, der mangel på en forutsigbar hverdag og reelt menneskelig nærvær er sentrale nøkkelord.
Fra studier om fengselsforhold vet vi at isolasjon kan være skadelig. Fengselsforsker Yngve Hammerlin peker på at isolasjon ofte kan gi «… et sosialt, helsemessig og psykologisk problem og [at] normalisering av fengselsforholdene [kan stå] som motkraft.» (Hammerlin, 2019). Videre nevner han at det er selve skjermingen fra andre som er den utløsende årsaken til plagene de opplever.
Situasjonen kan nok ikke overføres direkte til elevene våre, men vi kan ikke overse at mange nå opplever sterke reaksjoner, som påfallende nok ligner hva andre mennesker som er tvunget til isolasjon, har. Det betyr at vi må være observante, deltakende og pågående.
PP-tjenesten i Oslo kommune har på sin side gitt elevene syv gode råd for å bøte på følelsen av isolasjon. De bør 1) å holde på rutinene, som betyr å stå opp til vanlig tid; 2) forsøke å skille mellom skole og fritid – ta pauser, ha korte økter; 3) begynne dagen med en aktivitet som reduserer stress, for eksempel jogging eller musikk; 4) lage konkrete planer for dagen og uka; 5) sette av øremerket tid til bekymring og ettertanke; 6) finne noe å glede seg til på slutten av dagen eller perioden, og 7) legge inn distraksjoner i løpet av dagen, som lek og spill.
De siste tre ukene har strukket den digitale infrastrukturen til bristepunktet, men grunnet formidabel innsats har det likevel gått bra. Det gjør at vi kan opprettholde daglig kontakt, og vi kan dele og arbeide sammen i virtuelle klasserom. På den annen side er ikke digital kontakt det samme som menneskelig kontakt.
Frøken Bernick på trakk for gardinene, og lot en glipe være igjen ut mot verden. Glipen elevene er henvist til nå, er digital, men de færreste opplever at dette er nok. Det viser oss hvor viktig reelt menneskelig nærvær i klasserom og kantiner fra medelever og lærere faktisk er.
Legg igjen en kommentar