I debatten om bruk av avanserte språkmodeller i utdanningssektoren, har kunstig intelligens satt ordentlig fyr på teltet. Det er forståelig. Utdanning av framtidas samfunnsborgere består av komplekse prosesser som skal bygge selvstendige og kreative elever. På den annen side åpnes det også opp nye rom der kreativiteten kan boble og utfolde seg.
Kreativitet i et historisk perspektiv
Kunstig intelligens har på mange måter endret ideen om hva kreativitet er. Kreativitet blir ofte definert som en nysgjerrighet – ofte faglig – og noe fantasirikt. Ved siden av det rene estetiske produktet, er kreativiteten også helt nødvendig for samfunnsutviklingen[1]. Tradisjonelt har likevel kreative mennesker vært sett på som genier, de som klarer å skape estetiske verselinjer eller skulpturelle former og penselstrøk ut fra det tomme intet. Dette tankegodset var et motsvar til opplysningstidens tørre og rasjonelle tenkemåter, og har i ettertiden blitt kalt den romantiske perioden, tiden for de store følelsene[2].
Poetene William Wordsworth og Samuel Taylor Coleridge skrev først om dette i 1798. I forordet på diktsamlingen Lyrical Ballads, kan vi lese at poesi er som spontane oversvømmelser av sterke følelsesutbrudd[3]. Premisset var at disse følelsene kun var noe de genierklærte hadde tilgang til, og ferdighetene var deres evne til å videreformidle dette til andre. Denne romantiske og litt naive ideen, har blitt forbigått og utviklet av senere kunstneriske perioder, og med det også det kreative arbeidet og hvilke verktøy vi benytter oss av nå.
Skolen skal være et slik sted der kreativiteten flommer over. I læreplanverket står det at elever skal kunne «utfolde skaperglede, engasjement og utforskertrang, og så la dem få erfaring med å se muligheter og omsette ideer til handling.»[4] Det betyr at skolen skal legge til rette for et interessant og lærerikt arbeidsmiljø som fremmer ideer og nye former for kunstneriske uttrykk, og at dette vil berike elevenes kunst-, design og håndverksopplevelser. Dette kan være vanskelig, og det er her kunstig intelligens kan være til nytte om den blir brukt på riktig måte.
KI som verktøy for kreativ utfoldelse
KI-verktøy kan være til stor hjelp for elever og lærere innen praktisk-estetisk fag. Verktøyene kan bidra til å produsere komplekse, originale verk som utfordrer tradisjonelle grenser for kreativitet, og som dermed inspirerer til nye kunstneriske uttrykk. Ved å anvende KI i skapelsesprosessen kan elever eksperimentere og utforske et bredere spekter av stiler, teknikker, og materialer enn det som kanskje var mulig tidligere. Dette kan åpne opp en dypere forståelse av både historiske og samtidskunstneriske praksiser, og da kan oppgavene blir gitt utformes slik at de favner om et større kunstnerisk materiale enn tidligere.
En tenkt klasse har fått i oppgave å konstruere en uvirkelig eller absurd skulptur. De mangler imidlertid subjekter de kan modellere etter, og det kan gjøre noe med motivasjonen til å fullføre. KI-verktøy kan i dette tilfellet brukes til å skape bilder som ikke finnes i virkeligheten, som elevene deretter kan benytte som inspirasjon til å utarbeide sine egne ideer på uvante måter. I litteraturen er dette et kjent grep. Den russiske formalisten Viktor Sjklovskij snakket om underliggjøring[5], som er å ta noe kjent og gjengi det på en uvanlig og fremmed måte. Dette for å se verden på nytt, med et fornyet og forundret fokus.
Å tilpasse og videreføre kreative prosesser
Vi lærer på forskjellige måter. Ved tilegnelse av kunnskap vil det alltid være noen som har et annet perspektiv enn andre. Det har å gjøre med oppvekst, evner og interesse å gjøre. Å utarbeide et ensidig opplegg til en mangfoldig gruppe vil derfor være utfordrende. KI-verktøy har omfanget til å tilpasse læringsopplevelsen ved å gi individuelt utformede oppgaver basert på den enkelte elevs ferdighetsnivå og interesseområder. Disse individuelle oppgavene kan oppmuntre til selvstendig tenkning og innovasjon, og da får elever utforske og utvikle sin egen kreative stemme.
Verktøyene kan også fungere som en katalysator for samarbeid på tvers av fagfelt. Ved å innføre og inspireres av andre fagspesifikke forståelsesmåter i praktisk-estetiske fag, kan elever sammen med KI-systemene løse komplekse problemstillinger eller skape unike kunstverk med basis i flere fagsystemer. Denne måten å jobbe tverrfaglig på, kan gi en dypere forståelse av hvordan teknologi kan innlemmes i den kreative prosessen, men også oppmuntre til tverrfaglig samarbeid og kritisk tenkning. På den måten oppfylles flere elementer i læreplanverkets overordnede del[6], noe som vil løfte kvaliteten på utdanningen.
Gode etiske overveielser kan berike utdanningen
Det er mange debatter om personvern og opphavsrett. Det er både naturlig og nødvendig. Å benytte kunstig intelligente verktøy i praktisk-estetisk fag, åpner opp for spørsmål om nettopp originalitet og kreative prosesser. Mange av disse spørsmålene blir undersøkt i Nasjonal strategi for kunstig intelligens[7]. Helt sentralt er det avgjørende med god kompetanse om teknologien, slik at hensyn blir tatt til hvem som har laget et verk og rettighetene knyttet til dette. Elever bør også inkluderes i diskusjonen, slik at de kan utvikle en kritisk forståelse av både mulighetene og utfordringene. Da vil de på sikt oppfatte verdien av etisk bruk av teknologi i kunstnerisk arbeid.
Det er ikke lett å innføre nye verktøy i skolen. Diskusjoner om juks eller liten grad av selvstendighet kommer fort på banen. Det er nødvendig å ha en åpen dialog og en god, strategisk plan som tar høyde for å utvikle læreres kompetanse, tilrettelegging av nødvendig teknologi og en klok utforming av læreplaner, som både tar hensyn til teknologisk innovasjon og kunstnerisk integritet. Vi har så vidt skrapet i overflaten av hva denne teknologien kan tilføre og videreføre i tilegnelsen av skaperglede, engasjement og utforskertrang. Blir dette samarbeidet gjort på riktig måte, kan det være en berikelse for den estetiske utdanningen.
Stagnasjon er det motsatte av kreativitet
Når kreativiteten faller, kan det være opplysende å låne et øre til Henrik Ibsens Byggmester Solness (1892)[8]. Mot slutten av sin karriere, ser han tilbake på livet sitt og opplever at yngre og mer kreative krefter banker på døren. I stedet for å erkjenne de faktiske omstendighetene, velger han å omfavne det motsatte av kreativitet, han stagnerer. Jeg trer aldri tilbake, utbryter han til sønnen Ragnar, «viker aldri for noen! Aldri frivillig! Aldri i denne verden gjør jeg det![9]»
Teksten er også publisert i fagbladet FORM.
[1] Kreativitet er en forutsetning for fremskritt i vitenskapen (forskning.no)
[2] Romantikken – kunst – Store norske leksikon (snl.no)
[3] Wordsworth, W. & Coleridge, S. T. (1798). Lyrical Ballads.
[4] 1.4 Skaperglede, engasjement og utforskertrang | udir.no
[5] Defamiliarization – New World Encyclopedia
[6] 1.3 Kritisk tenkning og etisk bevissthet | udir.no
[7] Nasjonal strategi for kunstig intelligens – regjeringen.no
[8] Ibsen, H. (1992). Bygmester Solness. Gyldendal Norsk Forlag.
[9] Ibid. S. 13
Legg igjen en kommentar