Espen Ottosen tar feil i antagelsen om et moralsk kompass for enkelhetens skyld.
Jeg er enig i at vi er skapt med et slags moralsk kompass. Hjernen er mottagelig for språk, og studier viser at også moralitet kan være medfødt. Dette viser seg i medfølelse til dem rundt oss. Det videre samspillet avgjør utviklingen.
Problemet med objektive moralske målestokker er at de er fastfrosset. De er enkle å følge, men i en flerkulturell verden som endres fort, må vi tilpasse oss. Vi er dog begge enige i at fornuft og samvittighet styrer våre handlinger.
Tortur av småbarn er avskyelig. Avskyelig er også menn som Stalin og Pol Pot. Filosofen Hannah Arendt skrev om en av disse, nazisten Adolf Eichmann. Eichmann var en byråkrat, og Arendt fant ut han kun fulgte ordre – en enkel rettesnor. Hvilket moralsk kompass fulgte disse mennene? Kanskje som de mange katolske prester: det første overgrepet var tyngst, men enklere å systematisere etter hvert?
Isaac Newton skrev en gang at kunnskap kom fra skuldrene til kjemper. Han siktet til skikkelser som René Descartes og Johannes Kepler. Utvikling er grunnleggende for liv, og som evolusjonen forteller oss, også grunnen til at vi er mennesker. Hvordan utvikle hvis fasit allerede er gitt?
Ottosen og jeg tror på mennesker. Min moral er derimot kumulativ – jeg liker å tro vi har lært noe av forfedrene.
Først publisert i Aftenposten. Se publikasjon
Legg igjen en kommentar