Jeg har blitt spurt å skrive noen refleksjoner omkring dagliglivet i Sporveien. Det vil si slik jeg ser det, og – vil jeg tro – slik mange andre også opplever det.
Jeg snakker om hvordan man oppfatter og tiltaler mennesker som ikke er en naturlig del av vårt strømlinjeformede samfunn. I vår hverdag er det to som stikker seg ut. Dem som står med knekk i knærne og svaier på T4, og dem som spiller opp til dans klokka fjorten en hverdag på et vilkårlig seksvognssett.
Jeg kan skjønne irritasjonen. Spesielt når tubaen fra et tilsynelatende hurtig sammenrasket balalaika-orkester treffer midt i solar plexus fra sin ferd gjennom førerrommets finérplate. Jeg har merket den selv. Jeg har også vært redd mange ganger at kongsberg-knekken på T4 endelig skal gi etter, og at dette blir endestasjon for vedkommende. Så hvordan forsikre seg mot dette?
Det er et vanskelig spørsmål. En måte kan være å nekte disse to gruppene tilgang til vårt transporttilbud. Tanken kan være besnærende, men bringer et fortidens ufyselige gufs med seg. Men de betaler ikke, kan man argumentere. Det er et godt argument, men det er det også veldig mange andre som ikke gjør. Av de 15 millionene som snek seg til en tur i 2013, vil jeg tippe det er snakk om få prosent som tilhører de to gruppene. Majoriteten av snikerne er naboen din, bestemoren din, vennegjengen din.
Så hvorfor stigmatiseres akkurat disse to gruppene? En øyensynlig grunn er at dette er mennesker fjernt fra de fleste av oss. De tilhører en kultur de færreste av oss kjenner. De representerer utrygghet. Mine foreldre, som på tiende året har klynget seg sammen med 3500 andre norsktalende pensjonister i en getto på Spanias solkyst, har det på samme måte.
De forsøker å beskytte sin norske kulturarv, og tar som et resultat med seg både fenalår og pinnekjøtt. Ironien i at de selv sitter i et annet land med dagens VG og kritiserer Norges innvandringspolitikk, uten å kunne annet spansk enn “dos cervezas, por favor”, er både latterlig og farlig.
Jeg husker hvordan jeg selv som barn hadde kranglet med en gutt som heter Gami. Din…din…brunost, ropte jeg i frustrasjon. Det virker tåpelig, men det var så langt mitt referanseområde strakte seg. Hva opptakten var og hvordan det gikk etterpå vet jeg ikke. Kun uttalelsen og klumpen i magen sitter igjen etter 38 år. Jeg visste altså i en alder av seks år at jeg sa noe galt, og nå skulle ønske jeg heller hadde kalt ham en drittsekk. En betegnelse som er både kjønnsnøytral og transkulturell.
Jeg tror, at ved å slutte å kalle andre mennesker navn som fokuserer på rase, kjønn, legning, kulturell tilhørighet og sosioøkonomisk bakgrunn, så blir ikke distansen mellom oss så lang. For det er vel på nært hold vi faktisk kan se at vi tilhører samme slekt, er det ikke?
Min favorittpoet fra renessansen heter John Donne. Han hadde en katolsk oppvekst og ble senere en protestantisk ordinert prest. På den tiden vekslet det hurtig mellom ulike trosretninger. En morgen kunne man våkne opp, tilhøre en “gal” fløy, og med det bli kastet på bålet. I 1623, med fare for sitt liv og embete, skrev Donne: “No man is an island, entire of itself, every man is a piece of the continent, a part of the main.” Jeg kunne ikke vært mer enig.
Først publisert i fagforeningsavisa til Oslo Sporveien. Se publikasjon
Legg igjen en kommentar