Märtha Hüller, diktning og diktatur
Av: Nashira Christensen og Kenneth Bareksten
Den idylliske rammen rundt boklanseringen denne dagen på Tidens tak, kan i beste fall kalles en smule kontrastfylt hvis den skal gjenspeile Hertha Müllers oppvekstkår. Men, det skal den ikke. Denne dagen er det hyllesten av Hertha Müllers forfatterskap med utgivelsen av antologien Diktning og diktatur. Antologien er redigert og ført i penn av blant annet statsstipendiat Helgard Mahrdt og Sissel Lægreid, i tillegg til et knippe andre bidragsytere. Hertha Müller vant Nobels litteraturpris i 2009 for sin mangeårige litterære virksomhet, og ofte i kritikk mot diktatur og diskriminering i alle dets former.
Hun er født i Romania med tyske aner og har selv følt regimers bruk av batong på ryggen. Hennes debut kom i 1982 i form av en novellesamling kalt «Niederungen». Denne ble, som det seg hør og bør i en kommuniststat med respekt for seg selv, strengt sensurert fra øverste hold i Bucaresti. Heldigvis tok det kun kort tid før den ble utgitt usensurert i Tyskland i 1984. Samme år ble «Drückender Tango» utgitt i Romania der Müller maler frem et sterkt bilde av korrupsjon, intoleranse og undertrykkelse i en tysktalende liten landsby. Ved offentlig å kritisere regimet i Romania, ble hun bannlyst fra å publisere i eget navn og emigrerte med ektemann, forfatteren Richard Wagner. Ufortrødent fortsatte hun sin diktekunst mot diktaturer.
Her følger Helgard Mahrdts presentasjon av Hertha Müller fra boklanseringen, gjengitt i en redigert versjon.
II Diktning og diktatur
Bokens tittel Diktning og diktatur hentyder på relasjonen mellom en totalitær stat og et fragmentert poetisk språk. Hvordan overlever man i et diktatur? Hvordan opprettholder man sitt menneskeverd? Hva gjør det med mennesket når dets liv er gjennomsyrt av redsel? Angsten for å kunne forsvinne og aldri dukke opp igjen? I bordtalen i Stockholm fortalte Herta Müller at hun selv holdt «på å gå i stykker».[1] Noen av hennes venner holdt ikke ut undertrykkelsen og brøt psykisk sammen, andre som hennes nærmeste venninne anga henne til Securitate. Hvordan håndterer man et slikt svik? Om det sier hun selv: «tapet av dette vennskapet er et innhugg i livet mitt den dag i dag».[2]
Kan man med ord fange det som har skjedd? I hvert fall ikke i forholdet én til én. En historisk, dokumentarisk, analytisk tilnærming er ikke nok for å bli i stand til å begripe hva som har skjedd. Hvorfor ikke? Fordi i et liv av livsangst og dødsangst forvrenges blikket, settes følelsen av redsel sin lit til bilder. Dette har konsekvenser for skriveprosessen: for å kunne oppnå mest mulig i én setning, i én situasjon, i én person, må to elementer helst være i likevekt: følelse og konstruksjon. Likevel rekker språket ikke til for å kunne si alt om diktaturets onde sirkel. Som Herta Müller sier: «Nichts stimmt, aber alles ist wahr.» Ordene blir så å si en pantomime av virkeligheten, en pantomime som er i aksjon, en parallell til virkeligheten.[3] Hvorfor skal man da overhode skrive? Fordi det kan hende at man opprettholder sin egen verdighet gjennom å sette ord på det som hender. Ifølge Herta Müller er det denne friheten undertrykte har. Den vokser i samsvar med antall ord vi kan ta til oss.
III. Veien til boken
Mitt personlige første møte med Herta Müllers forfatterskap ligger mer enn 20 år tilbake. I 1987 kunne hun reise ut av Romania og jeg lyttet til hennes lesning i rådhushallen i Göttingen. På dette tidspunktet visste jeg ikke at Herta Müllers verk ville komme opp igjen i mitt liv. I august 1990 begynte jeg i en amanuensis-stilling ved universitetet i Tromsø i tysk litteratur ved Institutt for språk og litteratur, ISL, som det het denne gangen. I 1995 deltok jeg på kvinneforskermaraton som Nettverk for kvinner i forskning ved Universitetet i Tromsø arrangerte. Det var 36 forskjellige foredrag i løpet av en dag midt i byens sentrum. Det var lagt opp som en staffet og hvert innlegg måtte holde seg innenfor 18 minutter. Mitt innlegg het «Minoritetenes litteratur – med fokusering på Herta Müller». Det var mitt første forsøk å si noe om forfatteren Herta Müller.[4] Den gangen spurte jeg hvordan man kan fortsette livet under et totalitært regime? Svaret jeg fant var er at poesi kan fungere som en slags hjelp. Hvordan det? Det er Herta Müller som nevner et dikt som mange år hang hjemme på en vegg. Diktet het Und noch erschrickt unser Herz. Det ble skrevet av Sarah Kirsch i 1976. 1976 var året da visesangeren Wolf Biermann ble jaget ut av Øst-Tyskland.[5] I 1995 var det bare tid for å nevne diktets tittel, men ikke for å sitere diktet. Det vil jeg gjerne i dag:
Dieser Abend, Bettina, es ist
Alles beim alten. Immer
Sind wir allein, wenn wir den Königen schreiben
Denen des Herzens und jenen
Des Staats. Und noch
Erschrickt unser Herz
Wenn auf der anderen Seite des Hauses
Ein Wagen zu hören ist.[6]
Sara Kirsch’ dikt sier Herta Müller, var en garanti for henne at én dag følger etter den andre. Det var en garanti at «dette skitne liv ikke plutselig var borte». I den tiden regnet hun hver dag med at makten ville påføre henne eller hennes venner et eller annet slik at livet ville slutte. Også diktet regner med at livet slutter. Nettopp derfor både påførte den angst og tok fra henne angsten.[7]
Da jeg skrev dette innlegget for i dag, falt Müllers bok Der Mensch ist ein grosser Fasan auf der Welt (1986) i mine hender.Fram kom notater som forteller meg at jeg hadde boken med i bagasjen på en togreise i august 1996 fra Szeged til Debrecen, noe som jeg totalt har glemt. I boken møter leseren familien Windisch som søker de rumenske myndigheter om tillatelse til å kunne reise ut av landet. Jeg husker ikke lenger hvorfor jeg tok med denne boken, muligens fordi tittelen er supplert med en Ingeborg Bachmann sitat: «Die Lidspalte zwischen Ost und West zeigt das Augenweiss. Die Pupille ist nicht zu sehen».
Når jeg leser setningen i dag tenker jeg at den likeså godt kunne markere min egen identitet. En identitet mellom øst og vest. Jeg er født i Øst-Tyskland i 1953, min far flyktet i året 1954, min mor fulgte etter i juletiden 1955 – ulovlig og med to små barn. En handling som ville ha kostet henne mange års fengselsstraff med ubehagelige konsekvenser både for oss barn og for mine slektninger i Øst-Tyskland. Men hun hadde flaks, og jeg vokste opp i Vest-Tyskland.
Jeg ble aldri innkalt til avhør, jeg har aldri vært utsatt til dødsangsten slik som Herta Müller. Men jeg kjenner en angst som er nær knyttet til statens makt og individets avmakt. Og har en anelse om hvor mye verre redselen må ha vært under diktaturet. Angsten jeg kjente, er en angst som får hjertet til å banke fortere og kroppen til å svette, det er en angst som er umulig å få kontroll over. Jeg mener angsten jeg opplevde hver gang jeg reiste til Øst-Tyskland. Min første reise var i en alder av fem år i 1958, min siste i en alder av 35 år, i 1988, et år før Berlin-muren falt. På alle mine reiser visste hjernen på forhånd hva som kom til å skje. De minuttene før toget nærmet seg grensen begynte en uro å ta plass i kroppen. Hvorfor det? Fordi grenseovergangen var knyttet til noe ubehagelig, uforutsigbart, skremmende. Med en gang toget kom til grensestasjon Schwanheide stanset det; alle passasjerer måtte ta sin bagasje og forlate toget. Veien vi tok for å gå inn i en heslig bygning var flankert av Schäferhundene. Inne i bygningen ventet grensepoliti som kontrollerte passet og bagasje og iblant ble man pekt ut og ført bak en gardin hvor man måtte kle seg av og ble kroppsvisitert. Gjennom en årrekke opplevde jeg den samme grensesituasjonen. Bildet har satt seg fast i mitt indre øye. Så kom 1989, Berlin-muren falt og mine vonde erfaringer ble historie. Jeg glemte bildene. Men så viste det seg at de ikke var borte. Høsten 2009 da jeg i anledning av at Herta Müller fikk Nobelprisen i litteratur, skrev innledende forelesning om hennes forfatterskap kom minnene opp igjen, minner om følelsen av avmakt og angst relatert til statens makt. For meg er det ikke vanskelig å forstå at den største gevinsten så lenge Herta Müller kan huske, er «tapet av redselen».[8]
IV Litteraturens forløsende kraft
Herta Müller har opplevd to traumer, den første var erfaringen med diktaturet, den andre at Romanias bearbeidelse av diktaturet ikke kom riktig i gang etter 1989. Sårene som Securitate påførte henne og hennes venner kan hun ikke glemme. I tillegg er Tyskland i dag som hun lakonisk sier, «et trivelig reservat for Securitate-spioner». Da er det ikke mulig å forsone seg. Men for meg som leser bidrar Herta Müllers litteratur til forsoning, eller i hvert fall har den en forløsende kraft. La meg forklare det.
I 2009 ble det gitt ut en dobbel CD hvor Herta Müller forteller om sin barndom i Banat. CDen heter Die Nacht ist aus Tinte gemacht. Her forteller hun bl.a. om sin morfar. Før annen verdenskrig hadde han vært godseier og eide mesteparten rundt landsbyen. Etter annen verdenskrig ble godset statens eiendom. Herta Müllers mor ble i 1945 deportert til en sovjetisk arbeidsleir. Hun kom tilbake i 1950. På samme åkeren som hadde vært familiens eiendom måtte hun nå arbeide som landbruksarbeider lønnet av staten. Situasjonen var i seg selv ydmykende. Herta Müller husker dialogen mellom mor og morfar når moren kom hjem fra arbeid på kvelden. Da spurte morfar hvor hun hadde arbeidet ̶ her eller der, på «Katzenbuckel» eller bak gravlunden, hvor nå åkeren måtte ligge. Han fortsatte å spørre: «hva vokser nå på åkeren»? På dette spørsmål svarte moren ikke, men sa: «Vater, lass das sein. Es gehört uns nicht mehr.» Denne dialogen gjentok seg hver gang hun kom hjem fra åkeren.
Da jeg lyttet til denne korte fortelling kom minner om min egen farfar tilbake, minner som har ligget gjemt gjennom mange årtier. Min farfar, Franz, var bonde. Før annen verdenskrig eide han en bondegård i delstaten Mecklenburg-Vorpommern. I den tid var det vanlig at den som overtok bondegården måtte utbetale de yngre søsken. Slik gjorde også min farfar.
Etter annen verdenskrig hørte Mecklenburg-Vorpommern til den sovjetisk okkuperte delen av Tyskland. Kollektiviseringen «ble statlig forfremmet og foregikk til å begynne med frivillig. Men til syvende og sist ble de siste selvstendige bøndene tvunget til å slutte seg til LPG (landbruksproduksjonssamvirke)», inkludert min farfar. Det var vanskelig for ham å tilpasse seg til den nye situasjon. Men han prøvde å opprettholde sitt menneskeverd. Seks dager i uken gikk han til og fra åkeren i nedslitte arbeidsklær, men så kom søndag. Og da tok han på pene klær, hentet bilen ut av garasjen og kjørte til kirken på landet, og etter messen besøkte vi slektninger. Også de bønder, også de tvunget inn i LPG. Her spiste vi middag sammen – dette gjentok seg hver søndag.
For meg åpnet Herta Müllers korte dialog mellom morfar og hennes mor mitt blikk for virkeligheten, for min farfars smerte som tvangskollektiviseringen utløste. Han var jo ingen dikter og veien til å finne et holdepunkt i poesi var ukjent for ham. Men også han fant et holdepunkt: det var i tradisjonen, i at han opprettholdt søndagens deltakelse på messen og turen til slektninger for å spise sammen – så å si en annen verden som hjalp mot den statlig forordnete.
Hannah Arendt sa en gang at det er dikterens oppgave, «die Worte zu prägen, mit denen wir leben können». For meg betyr det at dikterens oppgave er å finne ord som er bærende slik at de åpner og ikke formørker virkeligheten. Når forfatteren lykkes kan vi si: ja sånn har det vært. Og da forsoner vi oss med verden. Det betyr ikke at vi glemmer sårene men at vi kan inkludere dem i vårt liv og på den måten forlate en vond sirkel av gjentakelse – slik at verden bokstavelig åpner seg igjen. Helt annerledes er det med traumatiske erfaringer. De nekter å la seg føre inn i et narrativ. Men så kom Herta Müllers siste bok Pustegynge. Boken fikk meg bokstavelig til å holde pusten. Her lyktes Müller å fortelle om deportasjoner til de sovjetiske arbeidsleirene på en slik måte at jeg tenker ja, Hannah Arendt har rett, det finnes verre ting enn døden. Hovedfigurens traumatiserende erfaringer av sult og det å bli byttet ut glir sammen med innsikten i at verden er blitt et sted hvor alt kan byttes ut, et sted uten forankring og uten trygghet.
V. Målet med boken
Med essaysamlingen ønsker vi å bidra til at flere lesere også i Norge oppdager Herta Müller og hennes verk. Vi sluttet oss til Tidens forslag å ta med et bidrag om Pustegynge – den er skrevet av Unni Langås. Og så bidro Elin Nesje Vestli om barndom og barndomsminner, Benedikt Jager om mat og måltidsdiskurser, Siri Strømsnes om makt og avmakt i Herta Müllers roman Heute wär ich mir lieber nicht begegnet, Espen Ingebrigtsen om erindring i Herta Müllers essayistikk, Kjell Olaf Jensen gir oss et innblikk i oversetterens utfordringer, Stig Sæterbakken i Herta Müllers språktalent; Sissel Lægreid nøstet opp Herta Müllers grenseoverskridende poetikk og jeg skrev en innføring i Müllers liv og verk. Boken har som supplement Herta Müllers bordtale under Nobelprismiddagen og Siri Strømsnes bibliografi.
Til slutt:
[1] Herta Müller, «Bordtale», i: Diktning og diktatur, s. 196.
[2] Herta Müller, «Wenn wir schweigen, werden wir unangenehm – wenn wir reden, werden wir lächerlich», i: Der König verneigt sich und tötet, s. 80.
[3] En virkelighet som er preget av den totalitære statens maktmisbruk og individets avmakt. Jf. Siri Strømsnes har skrevet sin masteroppgave om denne tematikken og hun gir en nærlesning av romanen Heute wär’ ich mir lieber nicht begegnet (1997) i essaysamlingen. Kjell Olaf Jensen har oversatt boken. Den kom i 2011 i Tiden Norsk Forlag med tittelen I dag ville jeg helst ikke ha møtt meg selv.
[4] Helgard Mahrdt, «Minoritetenes litteratur – med fokusering på Herta Müller», i: Kvinneforsker-maraton V, Universitetet i Tromsø, Tromsø1997, s. 215-222.
[5] DDR-Kulturpolitik. Langer Atem, Spiegel 18.04.1977; http://www.spiegel.de/spiegel/print/d-40915925.html.
[6] Sara Kirsch, «Der 7. Abend», i: Herta Müller, In der Falle, s. 20.
[7] Herta Müller, Hunger und Seide, Reinbek bei Hamburg: Rowohlt1995, s. 35.
[8] Herta Müller, «Wenn etwas in der Luft liegt, ist es meist nichts Gutes», i: Der König verneigt sich und tötet, Frankfurt am Main: Fischer Taschenbuch Verlag, 3. opplag, s. 190.
Først publisert i Pedagogisk Profil, Universitetet i Oslo. Se publikasjon
Legg igjen en kommentar