Verden er i endring. Teknologien utvikler seg raskere enn vår evne til å forstå og regulere den, og kunstig intelligens er det fremste eksempelet på dette. Samarbeid på tvers av skoler, kommuner og landegrenser kan være avgjørende for å holde seg oppdatert og framoverlent.
Teknologien former hverdagen vår
KI har regelrett teppebombet oss det siste året. Ifølge NRK bruker syv av ti unge KI i skole, studier eller jobb. SSB melder på sin side at 65 prosent av dem mellom 16 og 24 år har brukt KI de siste tre månedene, og at jentene leder an i bruken. Dessuten har bruken av KI blant unge doblet seg fra i fjor til i år. Disse tallene viser ikke bare hvor raskt teknologien tas i bruk, men også hvordan den påvirker samfunnet.
På den andre siden av teknologien, virker det som, står lærerne, med busserull og fotformsko. Neida, det var før, men vi skal fortsatt forstå og veilede en generasjon som er født inn i en digital hverdag. KI er nærmest blitt en livsstil. Det er en utfordring for skolen, spesielt siden nesten femti prosent av lærerne er over førti år og har vokst opp uten et mangfold av digitale dingser. Da er det kanskje ikke så rart at bare tre av seksten lærere klarte å gjenkjenne KI-genererte tekster i en nylig studie om tilpasset opplæring.
KI for deg eller med deg?
Som lærere har vi et ansvar for å ligge foran elevene i kunnskap. Det sier seg vel nesten selv. Til forskjell fra elevene, er vi for treige til å følge utviklingen av den digitale utviklingen. Det skaper flere ulemper for både oss og dem. KI uten opplæring blir som å gi seksåringen hjemme en hammer istedenfor en skrutrekker når han skal skru inn en skrue. Det kan gå bra, men det kan også bli et stort hull i veggen. Han må lære å bruke verktøyet riktig, og sånn er det med KI også.
Vi snakker ofte om juks og elever som bruker KI for seg. Det kan tenkes at de ber KI skrive hele fagartikkelen om Henrik Ibsens Et dukkehjem uten eget innslag. Kanskje de av den grunn får karakteren 3 og blir fornøyd med resultatet. Lykken er imidlertid både kortvarig og lite bærekraftig, ettersom de ikke utvikler de ferdighetene og kunnskapen de trenger videre i livet. Elever med riktig opplæring, derimot, kan bruke KI med seg, og da blir det et verktøy for utforskning, problemløsning og dypere forståelse.
Vi har vel alltid juksa litt?
Vi har alltid juksa. Elever også. Vi pynter på sannheten og vi tilbakeholder informasjon. Alt for å vinne tid, karakterer, hjerter. På mange måter jobber vår egen organisme imot oss. Hjernen vil ofte søke minste motstands vei fordi den forbrenner mer glukose når den tenker på vanskelige problemer. Det gjør at fusk faller lett for mange, og det er utvilsomt ikke noe enklere med en supersmart KI tilgjengelig.
For å bruke KI effektivt kreves både ferdigheter og kunnskap. Man må kunne noe om teknologien og ferdighetene til å benytte den på riktig måte, det vi gjerne kaller digital dømmekraft. Det tar tid. Man må også ha eksisterende kunnskap om emnet som skal undersøkes. Hvis elevene ikke har lest Et dukkehjem, vil de heller ikke kunne stille de riktige spørsmålene, tolke svarene de får og vurdere fakta på en kritisk måte. Det betyr at elever som bruker KI med seg blir bedre mens de andre sakker akterut. Vi er helt nødt til å bringe flere fagfolk til torgs.
Samarbeid som nøkkel
Hvordan skal vi møte denne utfordringen? Noe av svaret mener jeg ligger i å dele kunnskap og erfaringer. Samarbeid på tvers av skoler, kommuner og landegrenser er ikke bare en fiks idé, det er en nødvendighet. KI påvirker oss alle, og derfor må vi lære av hverandre. Slik vi vektlegger erfaringsdeling mellom elever, må vi også gjøre det på samfunnsnivå mellom de som har ansvaret for bruken i klasserommet. Altså oss.
Det handler om å dra nytte av ulik kompetanse. Noen skoler har gode empiriske resultater å vise til, andre er bedre på implementering eller etisk regulering. Slike samarbeid gir oss tilgang til ressurser og kunnskap vi ikke har alene på hver vår tue. I det siste har jeg delt erfaringer, kunnskap og ressurser med Tankespirerne i Danmark. Det har vært nyttig og lærerikt. De befinner seg nemlig i samme båt som oss, og da snakker jeg ikke om Holger Danske.
Når vi som lærere og samfunnsaktører tør å dele våre erfaringer, lærer vi også mer om hvordan vi kan møte utfordringene KI bringer med seg. Vi må være tøffe nok til å si at dette vet jeg veldig lite om, men jeg ønsker å lære. Teknologien er her for å bli, og det er opp til oss å sørge for at den brukes til å fremme læring, demokrati og fellesskap.
Fremover forbi ørerne!
Samfunnet er allerede i gang med en massiv omstilling, og det haster med å bygge bro mellom teknologien og menneskene som bruker den. I offentlig sektor har Regjeringen satt mål om at 80 prosent skal bruke KI innen 2025, og at hele sektoren skal være KI-drevet innen 2030. Ikke småtterier, altså.
Det er et hårete mål, men det koker likevel ned til samarbeid, deling av erfaringer og kompetanseheving av lærere og andre fagfolk. Og akkurat som i klasserommet, gjelder det å møte utviklingen sammen – med et åpent sinn, et kritisk blikk og en god dose nysgjerrighet.
Jeg sier som skipper Worse, vi må se framover forbi ørerne!
Innlegget er også publisert på Utdanningsnytt.
Legg igjen en kommentar