Samfunnets vellykkethet måles gjerne i dets evne til å kunne utvikle seg suksessivt fra tidligere generasjoner. Framskritt blir gjort mulig ved å ta i bruk stadig nyere og bedre teknologi. Dette kunne vi bare drømme om for ti år siden, sier man gjerne. Som oftest er det slik at utviklingen er til det beste, men ikke alltid.
Å redigere opplevelsen
Sist Bruce Springsteen spilte på Telenor Arena, hadde jeg en plass til høyre for scenen, ganske langt framme. Foran meg hadde jeg The Boss, og et par hundre mobilskjermer som foreviget ham for all ettertid. Følelsen var surrealistisk. Ikke bare hadde jeg ham på scenen og på storskjerm rett ved siden av, men også i utallige miniatyrversjoner rundt meg.
Platon, for å bruke en antikk parallell, snakket om at et bilde av et bord er en tredjegrads etterligning av ideen om bordet. Slik sett kan en si at konsertopplevelsen ble en digital versjon av hans idélære. Nå vet jo alle at slike opptak, med sin mangel på å ta opp lyden ordentlig, bildet som går ut og inn av fokus, mest sannsynlig sorteres under «delete». De er rett og slett ikke gode nok til å få bli med oss videre. Her kommer imidlertid teknologien til sin rett, vi kan jo kunstferdig bare redigere en ny versjon av opplevelsen.
Minnebilder
Vi har alltid spart på noe for å overlevere til framtidige generasjoner. Det kan være fragmenter av litteratur, vevet tøy eller malerier. Tidligere, og gjerne som barn, var det et spennende prosjekt å lete etter spor fra våre foreldres tidligere liv. Dette «tidligere» ble ofte oppbevart i skoesker uten noen form for system. Det kunne manifestere seg i form av avisutklipp, ølbrikker, diplomer eller bilder.
Det var noe som var forankret i en annen tid. Noe håndfast. Tanken på at de voksne kunne hatt et liv med noe som helst av verdi før vi kom, var ubegripelig å forestille seg, men bevisene talte likevel sin entydige tale: Her har det foregått ting. De har levd. På godt og vondt.
Et av mine mest kjære minner, som nettopp kommer fra et slikt fastfrosset øyeblikk i tiden, er et bilde av min mor, far og meg på en ukjent benk. Det er lite av størrelse. Til forskjell fra vår tids vidvinklede virkelighet føles det kvadratiske formatet merkelig stramt og klaustrofobisk. Som om selve virkeligheten var særdeles smal på den tiden, og alt måtte stables tett inntil hverandre for å få lov til å bli med på bildet.
På baksiden står det 1973 med kulepenn. Papiret er gulnet. Min mor har høyt hår og hornbriller, og en beige kåpe som vinker ned til de sorte støvlettene langt der nede. Far har burgunderrøde slengbukser og brun, midjekort jakke. Kinnskjegget er sen Ibsen, og den hvite skjorten med hangglider-snipper ser ubekvem ut. Jeg ligger mellom dem i lyseblå dress og titter opp på skyene som ikke finnes.
Fargegjengivelsen er unaturlig. Grell. De ser ikke spesielt fornøyde ut, heller. Mor ser tungt inn i kameraet, far ser ned og bort. Kanskje de har kranglet over at far tok en langpils for mye dagen før? Kanskje har jeg skreket dem fra vettet i tre dager, men falt akkurat til ro rett før bildet ble tatt?
Å definere virkeligheten
Samtiden kan defineres på to måter, den reelle og den ideelle, eller sagt på en annen måte: Virkeligheten og virkeligheten slik vi ønsker den skal framstå. Dette er som to sider av et ark, udelelig. En kan med teknologiens hjelp gjøre dette arket transparent, få det ideelle til å skinne igjennom på andre siden. Teknologiens fortrinn er at den er laget for å konstruere noe som virker, at det den produserer er feilfritt. På den måten får vi perfekte Facebook-oppdateringer, perfekte bilder og en tilsynelatende perfekt tilværelse.
Hvis jeg ikke hadde funnet skoesken på loftet, hadde jeg heller ikke savnet den. Men ved at jeg har funnet det kasserte, det uskarpe og det som ikke er perfekt, har jeg også fått et bilde av arkets bakside slik arket framsto for foreldrene mine i 1973. Forskjellen mellom det perfekte og det uredigerte er at det perfekte er komplett, det kan ikke gjøres bedre. Det uredigerte har ennå uendelige fortolkningsflater å stå på.
Hvorfor bildet ble tatt, hvor det var og hva de eventuelt tenkte eller gikk igjennom akkurat da, kommer jeg aldri til å få vite. Det er heller ikke viktig. Det jeg vet, derimot, er at dette lille kvadratet aldri ville overlevd dagens digitale sensur.
Først publisert i Dagsavisen.no. Se publikasjon
Legg igjen en kommentar