Budbringeren

Erik Gudmundstuen gikk for noen uker siden av med pensjon. Han har i alle år vært en aktiv stemme, og vi i redaksjonen er overbeviste om at han sitter på en historie eller to fra innad i sporveismiljøet. Det viste seg imidlertid at han satt på flere.

• Først og fremst vil vi gratulere med en lang og trofast karriere i Sporveien. Hvor mange år klokket du inn til slutt?

Jeg begynte i 1981, så det blir vel 36 år. Og det har gått fort, det skal jeg si deg. Jeg begynte som konduktør. Alle begynte som det, hvis ikke du begynte på verkstedet. Det tok likevel ikke lang tid før jeg begynte i budavdelingen, som jeg ble værende i resten av yrkeskarrieren. Den gang fantes det hverken bud eller budavdeling, og de første ti årene hadde jeg lønn som trafikkansatt. 

Behovet for budansvarlig økte fortløpende. Du skjønner på den tiden, før epostene flagret, ble alle meldinger sendt rundt på huset i papirform. Bare internposten må ha gjort et godt innhogg i regnskogen. Og så var det posten fra rådhuset som måtte fordeles. Erik flirer og tenker på hvordan alt har endret seg. Men til det bedre, legger han til. 

Hver morgen kopierte jeg opp tjenester, slik at sjåførene fikk sett hvordan de jobbet den aktuelle dagen, og det var meningen å klistre dem opp på brakkene rundt i Oslo. Dette arbeidet skulle jeg gjøre frem til klokka tolv. Det dem ikke visste, var at jeg sendte listene ut med sjåførene, og dermed hadde noen timer pause. Siden jeg bor på Carl Berner, da som nå, tok jeg like gjerne kaffen hjemme. Det kunne vi ikke gjort idag, sier han, men det er også bra. Vi må tenke kostnadseffektivt.

• Du har sett sjefer komme og sjefer gå, hvordan vil du sammenligne Sporveien som organisasjon nå i forhold til for tretti år siden?

Jeg vil si det er mye bedre nå. Det er mer åpenhet i miljøet, som igjen gir bedre kommunikasjon. Før i tiden snakket ikke sjefene til oss fotfolket, de holdt seg bak lukkede dører. Erik humrer igjen. Du vet, siden jeg leverte post på hele huset, fikk jeg jo også med meg det meste av hva som skjedde inne på kontorene. Jeg vil ikke nevne navn, men at jeg oppdaget en del hemmelige, intime forhold mellom forskjellige ansatte, det kan jeg skrive under på.

• Hvordan tenker du arbeidsforholdene har endret seg i Sporveien på de årene?

Utelukkende til det bedre. Det sosiale har alltid vært viktig for meg, men det er flere rammer å forholde seg til nå. Det skaper jo trygghet, ikke sant. Vi i budavdelingen hadde kontorer i 6 etasje, og det hendte ofte at førere som var syke for dagen kom opp til oss. Erik minnes noen episoder: Det hendte at noen hadde vært vel tørste dagen før, og de ble satt til levere post til rusen hadde lagt seg. Det fantes jo AKAN på den tiden også, men veien inn til HMS var kortere før – de hadde kontorer ved siden av, gliser han.

• Hvis man sammenligner dagens organisasjonsutvikling med 70-tallet, da folk sto på barrikadene i større grad, synes du engasjementet er like stort idag?

Jeg har alltid vært i OSA, og jeg synes dem gjør en kjempejobb, da som nå. Men det er klart det har endret seg. Alt endrer seg, og organisasjoner må følge samfunnsutviklingen. Det som derimot er likt er at rettigheter alltid må kjempes for. Jeg vil påstå, at hadde det ikke vært for OSA, så hadde ikke sporveien sett ut slik det gjør i dag. Du må huske på at vi har kjempet mot et blått flertall her i Oslo i 18 år. 

• Hvis du hadde tatt på deg skipperlua og skulle styre skuta i ett år, hvilke endringer hadde vært mest tydelig?

Oi, det er et godt spørsmål. Som jeg nevnte tidligere, så synes jeg utviklingen slik den har vært er god. Vi er mer et team nå, og terskelen for å snakke på tvers og oppover i avdelinger er lav. Sånn må det være, for vi er jo sammen om å skape det beste produktet for kundene våre. Jeg ville nok fulgt samme retning som nå, men forsøkt å gjøre det enda bedre selvsagt, smiler han lurt.

• Nå er det jo stortingsvalg til høsten, har du noen velvalgte ord til dem som ikke er helt sikre på hva som er lurt å stemme, med tanke på bedriften dem jobber i?

Min mening er at vi trenger et rødgrønt flertall på tinget. Alt annet vil gjøre det mer og mer vanskelig for oss på gulvet. Hvis fagforeningene slipper å måtte slåss mot borgerlige innfall, kan dem fokusere enda mer på interne strukturer. Det vil gjøre arbeiderne, fagforeningene og bedriftene godt. Og ikke minst for kundene, som jo er dem vil lever av.

• Har du noen siste ord du vil dele med leserne?

Jeg må få sagt at jeg har hatt en fantastisk arbeidsplass, og det har vært gode kolleger. Jeg savner egentlig ikke jobben i seg selv, men det sosiale rundt og på arbeidsplassen. I gamle dager fikk man en gullklokke når man gikk av, men jeg fikk en vase. Jeg har klokke, så vase funker perfekt. Jeg fikk også en kreativ kalender som viser at jeg har fri fremover. Vi får se på det, det er alltid noe å gjøre. Men nå er det sommer, og den skal jeg ta på sparket.

I det jeg går stopper det en gammel kollega ved bordet – den åttende siden vi satt oss ned en time tidligere.

Først publisert i fagforeningsbladet til Oslo Sporveier. Se publikasjon