Denne høsten fikk jeg låne noen digitale forelesninger av en bekjent. Det var mer proft gjennomført enn de som blir tatt opp på podcast i de ganske forelesningssaler, men så koster de også. Fra en snau tusenlapp til 6-7000 kroner for en CD-plate.
En glanset forside
Et av firmaene som har spesialisert seg på denne formen for kunnskapsformidling er selskapet ”The Teaching Company” fra USA. Jeg var i kontakt med selskapet før jul for å få deres synspunkter på begreper som: formidlingspedagogikk, instrumentalistisk tilnærming og kapitalorientering. Korrespondansen kan i beste fall kalles knapp da jeg meddelte min intensjon bak spørsmålene – at jeg hadde tenkt å skrive en artikkel i Pedagogisk Profil ved det Utdanningsvitenskapelige Fakultet på Universitetet i Oslo.
Hjemmesiden deres er et vakkert skue, nesten som et glanset tabloid magasin. De sier blant annet at de har hyret professorer og lærere fra blant annet Ivy League, Stanford og Georgetown. At dette er håndplukkede frukter, fra den ytterste solrike gren av kunnskapens tre, ligger implisitt i denne beskrivelsen på hjemmesiden: “Chosen for their award-winning teaching abilities, their profound insights into their respective fields and their ability to instill in students the sheer joy of learning”. Etter å ha slitt ut barneskoene i Smiths Venners veldige saler, må jeg si at dette er høyst velkjent retorikk.
Kurstilbudet er enormt
De kan tilby over 390 ulike kurs – spennvidden av foredragsholdere og kursvariasjon er imponerende – og slagordet «We provide the adventure of learning, without the homework or exams», klinger merkelig nok veldig fløyelsmykt i ørene mine og mest sannsynlig er jeg ikke alene om det. Hvem ønsker vel ikke å få kunnskapen inn på en behagelig måte, det være seg fra Stresslessen, mens du trener eller kjører bil. Det er nesten som et tv-shop produkt fra 80-tallet der de beste kvalitetene som fremheves ved produktet er hvor utrolig lett det er å rydde det vekk, hvor liten plass det tar og at du kun trenger å bruke det ti minutter om dagen for merkbare resultater.
Alle kursene er delt opp i flere forelesninger som alle varer i tretti minutter. Forelesningene har en to siders blanding av et notat og disposisjon. Det er utførlig beskrevet tanker bak, røde tråder, lange linjer, historiske fakta og forslag til videre lesing. Problemet er at det blir som å prøve å pugge leksikonet eller telefonkatalogen. En umulig og demotiverende oppgave og skulle gi seg i kast med. Men hvorfor virker dette da som det pedagogiske Utopia, det lovede land?
Kunnskap tar ingen gratispassasjer
Kunnskap tar jo som kjent ingen gratispassasjerer med mot forståelsen – den må eltes og kvernes ut fra en kontekst som fremmer aktivitet og deltakelse, først da blir det snakk om solid internalisering. Filosofen John Dewey forklarer og deler denne prosessen inn i to deler; en aktiv og en passiv. Den aktive delen er handlingen som blir utført, men for at denne aktive handlingen skal kunne bli til kunnskap er den nødt til å bli fulgt av det passive elementet refleksjon. Hvis ikke blir det ikke noe annet enn en forbigående hendelse det er vanskelig og skulle huske.
Så med Dewey i tankene; hvordan skal man kunne internalisere det som blir formidlet digitalt når det bare formidles en slavisk gjentagelse av disposisjonen – det finnes jo ingen refleksjon? Har The Teaching Company bare sukret en gammel bitter pille som vi forbrukere svelger ukritisk i vår søken på å nå de lettvinte målene?
Opplysningstidens idealer
Arvtakeren etter Immanuel Kants professorat, Johann Friedrich Herbart, påpekte at skolen skal være et speil av samfunnsutviklingen. Kan det være at disse arkaiske ordtakene slett ikke har mistet sin relevans nå i det senmoderne, men om mulig bare er blitt mer relevant? Med en hverdag preget av hurtig behovstilfredsstillelse, er det kanskje ikke rart om også dette har funnet veien inn i kunnskapsinstitusjonene.
Denne knapp-trykkings-mentaliteten, der kausaliteten bestemmes av hvilken knapp man velger å trykke på, gir vel ingen grobunn for refleksjon slik Dewey tenkte seg erfaringen bestod av?
I tråd med opplysningstidens fornuftsidealer fikk man definert barnet som et subjekt samtidig som det var viktig å skulle oppdra dette til autonomi. Man skulle dannes inn i kulturen, men også ha mot til å bruke sin forstand på hensikts- og innsiktsfull måte. Barn fikk subjektstatus. Man kan på mange måter si at barndommen ble oppfunnet. At denne nye gruppen nå også skulle oppdras inn i det myndige og autonome, gjorde at man tok i bruk massundervisningsmetoder – instrumentalisme – for å kunne håndtere det økende antall elever.
Det ble altså et spørsmål om logistikk og mål-middel pedagogikk. The Bell-Lancaster Method var en slik undervisningsform. Kjernen i Andrew Bell og Joseph Lancasters undervisningsform, var at de minimerte bruken av kvalifiserte lærere til fordel for flere utvalgte assistenter. Assistentene videreformidlet da det lille ekstra de hadde lært til de andre studentene. Dette gjorde at man kunne ha store klasser og et stort antall elever på den profesjonelle, men veldig marginaliserte staben.
Undervisningshistorie
I 1918 publiserte Franklin Bobbitt ”The Curriculum” – en håndbok som tok sikte på å lære pedagoger måter å implementere kunnskap ved å bruke de samme metodene brukt i industrien, den såkalte «The social efficiency ideology». En positivistisk tilnærming til læring sikret målbar kunnskap. Ikke ulikt dagens PISA og PALS-tester vil noen kanskje si, jeg skal ikke si meg uenig i det.
Pedagogen Ralph W. Tyler settes ofte i sammenheng med et instrumentalistisk tankegods, dog det hersker fortsatt uenighet om man virkelig har forstått intensjonene korrekt. Tyler videreutviklet denne «output»- ideologien i det som skulle bli kalt Tyler-rasjonalen.
I 1949 skrev han:
“Effective organization of learning experiences allows curriculum objectives to be efficiently accomplished by stimulating learning to take place in the most efficient manner possible—where efficiency is defined in terms of expenditure of time, money, and human resources”.
Man kan saktens undres, har egentlig dagens pedagogiske tilnærming til kunnskapstilegnelse beveget seg noe særlig vekk fra en forhistorisk ideologi tuftet på tid, penger og ressurser brukt? Kan vi da også si at den instrumentelle orienteringen vi møter i dagens kunnskapssamfunn i stor grad samsvarer med den behavioristiske tenkemåten? Olga Dysthe sier i boken Ulike perspektiver på læring og læringsforskning:
[…]Læring finner sted gjennom ytre motivasjon basert på positiv forsterkning gjennom en rekke små steg. En naturlig konsekvens av at læring må organiseres sekvensielt og hierarkisk, er at studenten akkumulerer små kunnskapsbiter».
Bakenforliggende intensjoner?
Pedagogikken hos The Teaching Company kan sies å fremstå med en tosidet maske. Der den påfallende mangelen på dialog er både anemisk og tannløs, tar profittbegjæret igjen med nykvesset tanngard.
Det sosiokulturelle perspektiv på læring kan i følge Dysthe oppsummeres i seks punkter. Læringen er situert, den er grunnleggende sosial, distribuert og mediert. Språket er sentralt i læringsprosesser, og læring er deltaking i praksisfellesskap. På hvilke av disse punktene kan det sies at denne typen læringsform ivaretar det sosiokulturelle perspektivet – eller noe annet læringsnyttig perspektiv for den sak skyld – og ikke egentlig omhandler personlig berikelse av opphavsmenn?
I litteraturen snakker vi om «The intentional fallacy», eller de bakenforliggende intensjonene. Forfatterens hensikt er av uvesentlig betydning fordi teksten – når skrevet og publisert – foreligger som frigjort fra annen betydning enn akkurat det som konkret formidles i teksten. Kan vi i denne sammenheng, la tvilen komme de til gode og konkludere med at The Teaching Company kun er ute etter å stille en stadig økende hunger etter kunnskap blant Hvermansen, eller kan vi kalle de pedagogikkens svar på Fjordland? – Hverken spesielt godt eller næringsrikt, men veldig lettvint og med et stort utvalg.
Publisert først i Pedagogisk Profil, Universitetet i Oslo. Se publikasjon
Kilder:
Wimsatt, W. K Jr. & Beardsley, Monroe C.[1965]. «The intensional fallacy”, The Verbal Icon. Studies in the Meaning of Poetry.
Dysthe, O. [1996]. “Læring som dialog”, i Ulike perspektiver på læring og læringsforskning.
Dale, Erling Lars.[2001]. Om utdanning: klassiske tekster
Bobbitt, Franklin. [2004]. The Curriculum: Universal Digital Library
Legg igjen en kommentar