Hvis du er en fan av psykologi bør du se ”A dangerous method” av prisvinnende regissør David Cronenberg. Det er hittil ikke gjennom filmhistorien tidligere blitt filmatisert en historie så sentral til psykologifeltet, som hva begynnelsen av psykoanalysen er.
Historien sirkler rundt relasjonen mellom de to intellektuelle tungvektskjempene Carl Jung og Sigmund Freud, spilt av henholdsvis Michael Fassbender og Viggo Mortensen. Katalysatoren er Sabina Spielrein, spilt av Kiera Knightley, som blir innlagt på Jung´s klinikk i Zürich.
Hun lider av diagnosen hysteria, en reell diagnose i forrige århundre, og får hjelp av Jung gjennom ”den snakkende kuren” senere referert til som psykoanalysen. Sabina blir Jungs elskerinne og senere en kollega. Samtidig utspiller det seg et komplekst trekantdrama, når den yngre analytikeren tar steget fra en lovende disippel til Freuds rike, til en truende rebell som har begynt å søke interesse i mystisisme og parapsykologi.
”and the moment they see us abandon the firm ground of sexual theory to wallow in the black mud of superstition, they will pounce.”
Sigmund Freud to Carl G. Jung
Filmen er unik på den måten at den solid fanger opp kjerneidéen til klinisk psykologi. Mennesker er kapable til de mest grusomme og bisarre intermessoer, ofte selvpåførte. Ikke overraskende lykkes Cronenberg, med sin evne til å sette lys på komplekse og primale følelser og overføre de til film, i å fremstille dypet av emosjonelle lidelser og nyansene i en av samfunnets første og mest vellykkede ekspedisjoner til psykologisk behandling.
Sannelig, en av filmens sterkeste elementer skildrer hvordan Jung og Freud finpusser prosessen i “den snakkende kuren”. Vi får oppleve hvordan Jung gjennomfører fri assossiasjon, en metode der personer blir spurt om å gi den første assosiasjonen som dukker opp, ved for eksempel et bestemt ord. Ved å betrakte innhold og reaksjonstid på svaret, kan man ifølge denne metoden fortelle noe om personens tanker, følelser og motiver. Filosofen John Locke var den første som brukte uttrykket om dette forholdet, men han kalte det idéassosiasjoner.
A dangerous method skildrer ikke bare noen ekstremt viktige idéer om den menneskelige psyke, men det er historien om to ikoniske figurer som var innsiktsfulle nok til å observere det usette og modig nok til å navigere inn i ukjente farvann av ubevisste drifter.
”what he´ll never accept i that what we understand has got us nowhere, we have to go into uncharted territory, we have to go back to the sources of everything we believe.”
Carl G. Jung
Vi får oppleve Jung og Freud i kognitive brytekamper med det ubevisste og engasjerte i maraton-diskusjoner om drømmer, et fenomen Freud kalte «kongeveien til det ubevisste». De tyder symboler, linker bevisste og ubevisste ønsker opp mot hverandre og plukker fra hverandre drømmer som et rovdyr fortærer sitt bytte. Klimakset kan sies å være de historiske brevene som ble skrevet mellom Jung, Freud og Sabina, skulle bare ønske dette kom bedre frem.
”Whatever you do, give up any idea of trying to cure them”
Sigmund Freud
Problemet med filmens beundringsverdige lojalitet til historiske faktum, er at det rett og slett ikke er nok til å lage en hel fortelling ut av det. Derfor, i stedet for å nyte et drama beriket av kreativt karakterspill er vi til tider henvist til å se uengasjerende dvaske karakterer i en historieleksjon.
Selv under fengslende øyeblikk, for eksempel når Jung assisterer Sabina i utagering av hennes masochistiske fantasier, blir det for tannløst og platt. Den skal ha for den tidstypiske sjargongen og de teatralske dialogene som er både faglige og morsomme. Det er kansje utopisk å forvente at Cronenberg skal klare å dokumentere begynnelsen på den psykodynamiske æraen med en helt eksplisitt fremstilling, men han gjør et ærlig forsøk.
“ I just dont want to open the door and show the patient his illness, squatting there like a toad. I want to find a way to help the patient reinvent himself. To send him off on a journey, at the end is waiting the person he was intended to be”
Carl G. Jung
Først publisert i Pedagogisk profil, Universitetet i Oslo. Se publikasjon
Legg igjen en kommentar