Det er gode tider for dårlig nytt synger DumDum Boys på låta Tynn tråd. Den kunne vært kjenningsmelodien til læreryrket. Vi kunne ha sunget den på julebordet vi ikke skal ha, eller for rettebunkene som når takhøyde, men det gjør vi ikke. Vi er profesjonelle aktører i et viktig yrke, og derfor må vi også ta vare på oss selv.
Høytiden kan være stressende for de fleste. Om vi legger til et par hundre tekster som skal rettes og et trafikklys som stolt kunne stått i et diskotek, nærmer vi oss følelsen litt over 77000 lærere i grunnskolen kjenner på akkurat nå. Opplevelsen har en dobbelthet ved seg, vi er både slitne og oppspilt, eller som Jokke skrev i Gutta: «[…] søvnløs om natta og bevisstløs om dagen.»
Det er lett å le av alle selvhjelpsbøkene på markedet. Tro på deg selv, sett deg i lotusstilling, finn din indre prins eller prinsesse. På den annen side kan de ha noen gode poenger. Det er relevant å tro vi gjør en god nok jobb, og at vi ikke nedvurderer egne ferdigheter i det psykologene kaller imposter syndrome. Det handler om å være en trygg og reflektert fagperson. Spesielt i møte med elever og elevarbeid.
Det finnes flere måter å ta vare på seg selv. Det første vi må gjøre er å endre strategien rundt temaet vurdering. Det er mange måter for elevene å vise kompetanse på, og det er ikke sikkert alle trenger en summativ vurdering foretatt på klassisk vis. Ifølge vurderingsforskriften (§3-3 i Opplæringslova) skal elever vurderes opp mot kompetansemålene. Kanskje holder det å støtte seg på notater, observasjoner og framovermeldinger fra terminen. Noen elever har muligens grunnlag nok – eller ikke mer kapasistet – til en fagsamtale eller et refleksjonsnotat.
En sentral faktor er tid. Har vi ikke tid til å rette innen rimelig tid, er det heller ikke å forvente at elevene lærer noe av det. Grensen mellom aktivt og dødt produkt bestemmes av hvor hurtig de får tilbakemelding på en innlevering. Selv har jeg har flere ganger utsatt vurderingsarbeid, bunkene hoper seg opp, og jeg tar et realt røsk på ettermiddager og helger. Særlig denne høsten, og jeg har hatt konstant dårlig samvittighet. Det er ikke et godt sted å være som lærer, og heller ikke en lærer som er mentalt tilstede for elevene.
Det er viktig å være ærlig. Det har skjedd jeg har sagt at rettingsarbeidet er påbegynt eller at jeg er halvveis i bunken. Det er en dårlig strategi som øker stress og dårlig samvittighet. Smartere er det å fortelle elevene når rettearbeidet faktisk kommer tilbake. Del med dem om hva som stjeler tid i hverdagen, og hva som er realistisk å få til. Ikke bare letter dette på samvittigheten, men er også en invitasjon inn i lærerens verden. Å la elevene medvirke i prosessen, at de i større grad kan samrette med lærer og medelever, er relasjonsbygging av ypperste klasse.
Jeg er svak for prokrastinering. Det kan virke som om hver gang det hoper seg opp, blir jeg flinkere enn noen gang til å finne nye argumenter for å utsette arbeidet. Akkurat i dette øyeblikket er det faktisk helt avgjørende at jeg følger Magnus Carlsen spille sjakk – i seks timer! I noen gylne øyeblikk er jeg strukturert og starter med oppgavene det tar lengst tid å rette. Det er en god følelse, men den er lett å glemme når neste runde kommer.
Baklengs planlegging er bra på flere måter. Elevene får en oversikt over hva de skal lære, og veien de må gå for å komme dit. Og hvis eleven selv kan være med på å bestemme innhold og retning, er det enda bedre. Den samme tankegangen må vi ha når det gjelder vurdering. Hvis det settes av tid til vurderingsarbeidet allerede i det oppgaven gis til elevene, er det lettere å forberede for arbeidet vi vet kommer. På den måten får både elever og lærere en god oversikt.
Vi er profesjonelle aktører tross alt. Gode lærere kjennetegnes ofte med det psykiater Finn Skårderud kaller mentalisering. Det betyr å se seg selv utenfra og andre innenfra. Det må vi for å tilpasse lærestoff til en svært ulik – og unik – elevdemografi. Vi har også klokkertro på at alle elever har mulighet til å utvikle seg i sitt tempo og med sine evner. For å få til det må vi være autoritative og ikke autoritære, skape relasjoner gjennom oppbyggende og positive kommentarer og være tilgjengelig som lærer og menneske.
I skinnet fra trafikklysmodellen hører jeg Prepple synge i refrenget: «Vi henger alle i en tynn, tynn tråd. Ingenting å stresse med, vi skal samme sted». Jeg tar det som en oppfordring. Uansett om jeg klarer å komme gjennom rettebunkene eller ikke, så har jeg gjort mitt beste. Og hvis jeg kan gjøre en enda bedre jobb til neste år, skal jeg være fornøyd. For det er vel det det handler om, er det ikke?
Legg igjen en kommentar