Det rasler i matpakker og klirrer i glass og bestikk, i en litt klam atmosfære i kantina på GS. Det er nesten som du kan lukte eimen av svett pålegg. Jeg har en lunsjavtale med Katharina Søderholm for å snakke om masteren hennes og hva forskningen hun driver med går ut på. Det lille jeg har snust opp holder lovnad om at noe spennende er i gjære. Hun kommer inn som et frisk pust i kantina med et stort smil og setter de knallblåe i meg. Jeg føler meg som låst fast i en laserstråle, og av en eller annen grunn klarer jeg ikke å se henne for meg sittende krokbøyd over originaltekstene til Herbart med et halvt rundstykke med en litt emmen skive gauda på, men det skal vise seg at skinnet kan bedra. Jeg gleder meg til å få skrapet litt forsiktig i lakken til Søderholm.
Møtet med Akademia, for et nervepress. Journalistutdannet og med fartstid som frilanser søkte hun seg til nye pedagogiske havner å legge bi til. Ferden gikk til psykologi og videre derfra til pedagogikk. Hun beskriver starten som tung. Tungt å være student, mor og voksen på en og samme tid, og hun smiler med tanke på hva barna har opplevd opp igjennom studieforløpet. På slakk line med ti baller i lufta, forteller hun om en uhyre effektivitet som følge av denne tilværelsen, men også av mange brutte konsentrasjonsrekker. Som alt annet her i livet tilpasser man seg, og Helga Eng ble et hjem utenfor hjemmet. Før eksamen på ped 3000 forteller hun om som en galskapens tid. Det gikk i tankekart på størrelse med stuebordet, konsekvent insomnia nettene før eksamen og barn gjemt under haugene av papir. ”Mamma, nå orker jeg ikke å høre mer om postmodernismen. Kan ikke vi bake boller i stedet da,” utbrøt 10-åringen hennes i frustrasjon. Men bollebakingen måtte vente. Det ble postmodernismen som gikk seirende ut, men så legger hun raskt og noe skyldbetinget til, at det ble bollebaking til slutt. I sommerferien. ”Det har vært veldig mye gøy innimellom all jobbingen og jeg føler meg privilegert som har fått muligheten til å studere, og fortsatt har det. Mange hyggelige mennesker, nye gode venner og faktisk også – ja tenk det – bra festligheter i forbindelse med det å være student. Da jeg begynte her var vinserveringen på Frida åpen fra klokken ti om morgenen, og bestemor sier sjelden nei til bønn om barnevakt.”
Etter en bachelor i pedagogikk, ble veien frem til en master sakte men sikkert brolagt av gammel usikkerhet og nervøsitet, men også med en nyvunnen trygghet på seg selv og at pedagogikken var retningen å følge. Den endelige kategoriale forståelsen kom etter hun begynte som seminarleder på masterprogrammet. En kjempemulighet som hun selv sier, men minnes også med latter mye kjøpslåing av tid hver gang hun følte seg avkledd av spørsmålene fra studentene. Hun hadde en perm med seg og var ofte svært opptatt med å bla i den. Det ble uendelig mye blafring i den permen der, ler hun. Fra nervøsitet til hygge males det frem bilder av gleden ved studentenes fremgang. Hvordan man som seminarleder på UTVIT 1100 tar det personlig at studentene blir mer motiverte, gjør det bra faglig og trives. Det har selvfølgelig lite med seminarlederen å gjøre, det er jo studentene som klarer dette helt selv, fortsetter hun, men gleden blir nærmest personlig likevel.
Apropos, permen hun sto og blafret i fikk hun muligheten til å «føre i pennen», og resultatet ble en seminarleder-håndbok for UV-fakultetet våren 2011. Hun forteller at det opplevdes som en stor mulighet, men med arbeidet med seminarlederhåndboken fulgte møter med sjefer i 5. etasje. Nervøsiteten synes umerkelig å ha forduftet gestikulerer hun forklarende og slår fast faktum ved å tenne en sigarett. ”Jada. Jeg skal slutte. Snart.”
Motivasjonsfremmede aktiviteter. Masterprogrammet Katharina har valgt, heter allmennpedagogikk og går over to år og 120 studiepoeng. Det første året innebærer en rekke ulike kurs, som pedagogisk teori, statistikk og metodologi. Det siste året skal brukes til masteroppgaven, selve kronen på verket. For de uinnvidde kan det opplyses at de andre masterprogrammene i pedagogikk tillater et halvt års, altså 30 poengs oppgave.
Det sto lenge relativt klart for henne hva hun ville skrive master om, det tok bare litt tid før temaet fremsto som noenlunde håndterbart. Statistikk var helt uaktuelt for å bruke som metode og hun hadde statistikk-kurset fra første året på masteren helt opp i halsen. Det kunne like gjerne vært skrevet på kileskrift. Så fikk hun Robin Ulriksen som veileder, og han var klar på at kvantitativ metode var tingen. ”Det opplevdes helt ekstremt å skulle basere en hel masteroppgave på tallverdier, særlig siden tall aldri har vært noe for meg. Jeg er en sånn som liker ord”. Muligheten til å trenge inn i vitenskap og akademisk tenkning på en ny måte og faktisk forstå alle de tabellene og grafene i pensum som du hoppet over tidligere i studieløpet, ble til noe håndfast og masteroppgaven begynte å ta form. Hun forsker på UTVIT1100-studenter og deres motivasjonelle profil i relasjon til prestasjoner. Rundt regnet tre hundre utfylte spørreskjemaer ble plottet av kandidaten selv.
Motivasjonelle faktorer og possible self. Motivasjon er selve grunnmuren i tilegnelse av stoff, uavhengig av hvilket ståsted man befinner seg på og implikasjonene dette medfører, avhengig av i hvilken retning motivasjonen er rettet. Dette kan ha uante konsekvenser. Mennesker er grunnleggende aktive og forskning på motivasjon vil alltid dreie seg om i hvilken retning man skal lede denne aktiviteten. Jo sterkere motivet er for å oppnå suksess jo sterkere er engasjementet i prestasjonsrettede aktiviteter. Motivet for å oppnå suksess kalles derfor et tilnærmingsmotiv. Motsatt hvis motivet er å unngå og mislykkes kalles det et unngåelsesmotiv. Prestasjonsmotivasjonen vil være sterkest når motivet for å lykkes er stor og mislykkes svakt. Verdien av suksess og nederlag beskrives om hvor viktig det for personen og enten lykkes eller unngå å mislykkes. Attribusjonsforskningen viser at personens tolkninger av suksess eller nederlag har stor betydning for forventninger om suksess. At man verdsetter høyest det man forventer å mestre, kan forklares med en måte å bevare selvaksepteringen på. Faktorer som forventninger og verdier er viktig i motivasjonssammenheng.
Gjennombruddet. Arbeidet med selve analyse-biten skapte en viss ut av kroppen opplevelse og sveving i det uvisse ganske lenge. Satt med SPSS og boken SPSS for Dummies, og brukte lang tid på ingenting. Heldigvis for gode veiledere som har hjulpet til med mye opp i gjennom prosessen. Kjært barn har mange navn og et av barna heter nå statistikk, alltid trygt med de familiære relasjonene. Katharina formelig lyser når hun forteller om oppgaven sin, og forteller raust. Sist uke satt jeg på Atferdsenteret og fikk ekstra metodeveiledning av Gunnar Bjørnebekk. Der gikk vi gjennom deler av datamaterialet mitt som vi ikke egentlig trodde skulle fungere så godt innenfor mitt prosjekt. Vi snakker her om en 2×3-modell som var ny i USA i 2011, og ikke har vært forsøkt i Norge før. Heller ikke i Europa så vidt jeg vet. Etter vi hadde plottet inn tallene i SPSS og åndeløst ventet på at maskinen skulle jobbe frem resultatene, brøt vi brått ut i vill jubel. Det fungerte perfekt. Det ble Champagnestemning i møterommet på Atferdsenteret denne fredags formiddagen. Sånn kan det gå når du blir fanget av faget. Hun smiler lurt til meg over kaffekoppkanten, UiO står det på den.
Først publisert i Pedagogisk Profil, Universitetet i Oslo. Se publikasjon
Legg igjen en kommentar