Kan vi virkelig ha tillit til at det som blir sagt er det intenderte, eller sitter vi på hver vår haug, beskyttet bak trygge murer og skriker ut en respons på det vi antar blir formidlet?
Som halve Oslo på en lørdag, befant også jeg meg bøyd over lunken kaffe og en bok på et av byens vannhull. Følte jeg dukket like mye for caféstøyen som trekken fra døra. Hvordan klarer de som jobber her å kommunisere med hverandre tenkte jeg?
Tanken hadde ikke en gang passert før det på nytt klemtet i døra og inn kommer det en blind mann med førerhund. Ble sittende som fjetret når det gikk opp for meg at det jeg observerte var den reneste og umiddelbare form for kommunikasjonen mellom to individer på tvers av rase. Så vidt jeg kunne se ble ingen auditive kommandoer ytret og forbindelsen mellom eier og hund besto kun av en slapp lenke. Likevel kommuniserte de fløyelsmykt der ulike trappetrinn og dørstokker ble forsert med en slik letthet at man kunne mistenke mannen for å kunne se.
Selvsagt kan man si; hunden er jo opplært, og det i tett samspill med han som skal han den. I tillegg har sikkert den blinde utviklet økt følsomhet i andre sanser. Men likevel, de kommuniserte på en måte en så ren måte at det fikk meg til å tenke over hvor viktig det er å kunne kommunisere med hverandre uten å måtte gå veien innom fortolkningen.
Det finnes mange former for kommunikasjon; det være seg berøring, skrift, lyd, tale, farger eller symboler. Vi blir konstant teppebombet av slike inntrykk i løpet av en dag. I tillegg til det rent ekspressive finnes det også intuitiv kommunikasjon og kroppsspråk. I tilfellet med mannen og hunden er den intuitive kommunikasjonen avhengig av å være fri for vurdering, slik at det som blir uttrykt er akkurat det som er tilfellet.
Sånn er det ikke i det intersubjektive, eller mellommenneskelige. Der tolker, eller mistolker vi alle disse ulike signalene. Enten for at de skal passe i et eller annet mentalt skjema vi har bestemt oss for at stemmer, eller fordi vi mennesker ikke alltid er så flink til å tolke det usagte. Det er alltid visse markører som sier oss noe om kroppsspråk, men for det meste er det en subjektiv affære.
Kommunikasjon kommer fra det latinske communicare; å gjøre felles. Og det er nettopp det. Overlevering av et budskap bør være så rent som overhode mulig for at mottakeren skal oppfatte dets sanne betydning. Hvis det er det som er motivet vel og merke. I kunsten snakker man om desautomatisering, det å underliggjøre for persepsjonen for å skape brudd i tankerekker og på den måten få frem det subtile, eller underliggende i et verk. I litteraturen kan man som filosofen Hans-Georg Gadamer, benytte seg av en hermeneutisk tilnærming og trekke inn relevante kontekster som; det litteraturhistoriske, biografiske, form og innhold. Dette blir viktig for å avdekke forfatterintensjonen.
Skummelt blir det først når vi bruker dette i det mellommenneskelige rommet i forbindelse med konflikthåndtering, enten for å unngå eller for å oppklare. Hvor mange forhold som har gått dukken på grunn av manglende kommunikasjon er vanskelig å få tallsatt. Dette fordi det er så mange andre faktorer som spiller inn, men en ting er sikkert; kan man ikke kommunisere med hverandre kan det være så fint det bare vil, det vil uansett bevege seg mot det uunngåelige.
Den samme analogien kan også brukes internasjonalt. Det ville være å overforenkle den Nordkoreanske situasjonen med kun mangel på kommunikasjon, men i sin innerste form er det jo nettopp det det er; brudd i overføringslinjene. Ingen ting kommer over grensene, hverken inn eller ut.
Hvorfor er det slik kan man spørre seg? Både på det familiære og det internasjonale planet handler det i ytterste konsekvens om tillit, eller mangel på sådan. Uten denne tilliten til den andre, blir tryggheten en rudimentær skikkelse det er bedre å bytte vekk enn å forholde seg til.
Tenker igjen på den blinde mannen jeg så tidligere. Så rent, og så velfungerende vakkert. Det er selvsagt en utopi å tro at denne tilnærmingen vil fungere andre steder enn akkurat i dette samspillet mellom hund og mann, men det gir meg også håp; håp til at jeg kan påvirke min lille sfære med relativt enkle virkemidler. Jeg må bare våge å gjøre det.
Først publisert i Dagsavisen. Se publikasjon
Legg igjen en kommentar