Informasjonsabstinenser

Informasjonsabstinenser, vår tids livstilssykdom? Kansje vi alle trenger en tur ut i skogen uten nett og telefon. Gå barbent i mosen og få jording, sendt rett fra moder jord til topplokket uten å gå veien innom tastaturet først. Har vi helt glemt?

Man kan undre seg om kutymen i dagens velsmurte tilværelse bare er et evolusjonsresultat av digitaliseringen i det globale samfunnet vi er en del av, eller om det er individets iboende hang til selvhevdelse som ligger til grunn. Er bruk av sosiale medier et nødvendig onde? Kan det være at polariteten mellom tilgjengelighet og sosial boikott gjør at man er forpliktet til å være tilgjengelig 25 timer i døgnet, og at ved ikke å svare på en samtale eller e-post så vil de kollektive brynene heves i kursiv med et påfølgende tsk!

Spenningen mellom de to motsetningene skaper et konstant press som hensetter oss i et kulturvakum og vi får en følelse av å være en fisk på land med en eneste tanke i hodet, og det er å blitt sluppet tilbake i fjellbekkens informasjonsstrøm. Er vi virkelig blitt så nummen av narsissisme at vi henfaller til postmodernistisk kulturonanering av vårt eget og andres selvbilde at vi har helt glemt kjerneverdiene? Det kan virke som om at simultanstimulering er den eneste form for kommunikasjon, og når kriteriene for stimuli ikke grenser til hysteri og tenners gnissel så kjeder vi oss rett og slett.

Voltaire sa: hva er verst? Å bli arrestert uten grunn, frastjålet alle sine eiendeler og urettmessig tiltalt, eller å kjede seg? Kan det være at vi kjeder oss så utrolig mye at vi bare er nødt til å få konstant påfyll av informasjon sendt intravenøst gjennom den digitaliserte hovedpulsåren, og det å ikke være koblet på vil frembringe abstinenser på lik linje med å avstå fra brun røykeheroin fra de Afghanske stepper? Er informasjonen rett og slett blitt opium for folket?

Trenger alle å vite alt til enhver tid?

Er vi nødt virkelig nødt til å stå skolerett for gud og hvermansen? Spør førsteamanuensis i psykologi på Københavns Universitet Lars Lundmann Jensen seg i boken, “Hvem er jeg? Narcissisme og personlighed id et senmoderne samfund”.80 studenter i en studie i København viste at, ved å fortelle hvor ofte de hadde hatt en positiv eller negativ følelse i løpet av siste 14 dager, opplyste 54 % at de hadde hatt en eller annen form for nedtur. I realiteten var tallet 83 prosent. 63 prosent opplyste også at de hadde vært på en kul fest, men det var det bare 41 prosent som hadde. Samlet sett mener forskerne at folk føler seg mer alene og isolert enn de egentlig er, fordi følelsen av å gå glipp av noe stigmatiserer deg og setter deg i en digital pariakaste.

Er virkelig gresset grønnere på den andre siden?

Normene for å eksponere seg selv har forandret seg, sa NTNU-forsker Berit Skog til forskning.no i fjor høst. Hun er førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap. Facebook blir posørenes sosiale felt og eksponeringsbehovet kan forstås som en digital hildring av modernitetens vektlegging på individualisme og synliggjøring av hvem man er, skriver Skog i rapporten ”Fra World of Warcraft til YouTube”. Noen opptrer med hundrevis av venner, andre med en håndfull. Dette nettsamfunnet er på vei til å bli et show-off og en konkurranse om å ha flest venner.

Digitale pakketurer

Psykologene Laura E. Buffardi og W. Keith Campbell publiserte en forskningsartikkel på Sage Journals, som la vekt på normforskyvningen som har skjedd i det digitale postmoderne. Normene for å uttrykke seg på ulike nettsteder blir dratt i en retning med mer selvpromotering, skriver de. De fant ut at flere faktorer henger sammen med menneskers narsissisme. Det gjelder for eksempel antallet venner, antallet veggmeldinger, selvpromoterende ”om meg”-seksjoner, selvpromoterende sitater, profilbildets attraktivitet, profilbildets sexy-faktor, profilbildets grad av selvpromotering og morsomme albumbilder. Hvis narsissister bruker nettsamfunn som utløp for sine oppblåst positive selvbilder, og de som bruker slike nettsamfunn blir eksponert for et høyere nivå av narsissistiske personligheter, vil da disse nettsamfunnene bidra til høyere nivåer av narsissisme over tid?, spør de.

Å trancendere til fjerne digitale land med feil flagg i fanen har erstattet pakketurene til syden. Men der man tidligere fryktet fylla fra de som kun reiste med tax-free bag som koffert, har man idag ingen oversikt over hvem som er hvem, hva de vi vil og hvorfor de gjør som de gjør. Det er kansje et etisk slag under beltestedet og trekke inn 22.7 i dette, men sammenhengen er åpenbar.

Publisert først i Pedagogisk Profil, Universitetet i Oslo. Se publikasjon