Antallet som videre- og etterutdanner seg er høyt. Det lover godt for framtiden. Det ropes imidlertid fra hustakene at arbeidssituasjoner slik vi kjenner dem er truet. Historien viser likevel, om vi velger å se mot Shakespeare eller samfunnet generelt, at nye paradigmer også bringer med seg nye måter å tenke på.
I en undersøkelse utført av SSB over voksnes læringsmønster[1], får vi opplyst at over seksti prosent er enten under formell utdanning eller ikke-formell opplæring. Grunnen til den høye oppslutningen er naturligvis at samfunnet endrer seg. Det er slik sett imperativt å rette seg inn for ikke å falle ut. Hvis vi tar en titt på utviklingen fra etterkrigstiden og frem til nå, kan vi se en todeling hva gjelder påvirkning. På den ene siden er det indre faktorer som virker inn, som prestisje og inntjeningsmuligheter. På den andre siden finnes det ytre påvirkninger i samfunnsbehov, likestilling og teknologiske fremskritt.
I tiden etter andre verdenskrig ble alle kluter satt til. Kvinner og barn, samt menn som ikke var drept eller deportert, startet arbeidet med gjenoppbyggingen av landet. Det var et møysommelig arbeid, det tok tid, penger, krefter. Ved siden av det rent materielle, måtte også den kognitive kapasiteten settes i spill. Nye læringsstrategier måtte tilføres et land i emosjonelle og faktiske ruiner, samt tilrettelegges av kompetente fagfolk i et engasjerende læringsmiljø. Men hvordan velge det som er rett der og da, for ikke snakke om til tiden som kommer?
Ofte settes pedagogikkens hva i sammenheng med et større behov. I 1946 rådet det en pragmatisk tilnærming til opplæring der kollektiv nytte ble avgjørende for det fagdidaktiske innholdet. Professor i pedagogikk, Roger Säljö, nevner nettopp dette, og skriver at «Synet på læring og på hva og hvordan man skal lære, blir påvirket av de utfordringene samfunnsutviklingen fører med seg[2] […].» Säljø trekker frem romkappløpet mellom USA og Sovjetunionen som et eksempel der innhold blir formet av ytre hendelser. I dette tilfellet med et generelt fokus på matematikk og naturvitenskap, og særlig innblikk i termodynamikk og kjerne- og partikkelfysikk.
I 1946 ga Simone de Beauvoir ut Det andre kjønn. Det var et oppgjør med patriarkatet. Da mennene vendte tilbake fra krigen, var det viktig å samle husholdningen. Dette var husmorens domene, og hun var en immanent skikkelse innenfor husets vegger, mens mannen, i det sosioøkonomiske landskapet utenfor, skulle transcendere for å nå sitt fulle potensial. Dette domenet besto av et omfattende arbeid. Beauvoir beskriver at «[…] gjøremålene er mer som Sisyfos-tortur enn husarbeid, med endeløse repetisjoner: det rene blir møkkete, det møkkete rent, igjen og igjen, dag etter dag[3].»
Sammenligningen med Sisyfos er betegnende. I følge gresk mytologi, var han dømt til å rulle en sten opp et fjell, men hver gang han nærmet seg toppen, rullet den ned igjen. Det er i denne forbindelsen Beauvoir skriver at vaskemaskinen er den mest emansipatoriske innretningen gjennom tidene. Grunnene til det er flere. For det første frigjorde maskinen tid de kunne benytte til andre gjøremål, innenfor eller utenfor hjemmet. For det andre kunne kvinnen bryte den medfødte kontrakten som vasall i mannens rike. Hun kunne slik sett søke arbeid eller utdannelse, være samfunnsnyttig og – kanskje det viktigste – være kvinne i eget hus.
Epoker og det som er bestemmende for den, kan ofte være sykliske. Problemstillinger dukker opp igjen fornyet i styrke og argument. Da dampmaskinen ga gnist til tungindustrien, skapte den omfattende sosiale og økonomiske utfordringer. Mennesker ble i en periode overflødige, eller satt til å jobbe lange dager med dårlig betalt. På den annen side økte lønnsveksten per capita, noe som ga nødvendig grobunn til den videre samfunnsutviklingen[4].
Komparativt med den tidlige industrielle omveltningen kan vi se likhetstrekk i IKT-utviklingen slik vi har opplevd den siden 1980-årene. Forskjellen nå er et hurtigere taktskifte over kortere perioder. Konsekvensen er likevel den samme: arbeidsplasser legges ned fordi robotiserte maskiner utfører arbeidsoppgaver mer nøyaktig og med høyere hastighet. Denne utviklingen trenger derimot ikke å være divergerende. Det dreier seg om å appropriere det nye, omstille seg, stake ut for nye paradigmer der teknikken tøyles, som Knut Hamsun gjorde i August-trilogien da han løftet frem psykoanalysen[5].
De lange historiske linjene kan gi svar, men man må se bakover til det som har vært for å gi mening til det som er nå. Filosofen Walter Benjamins beskriver den historiske utviklingen som en storm. Angelus Novus, skriver han, og sikter til Paul Klees berømte trykk, «befinner seg i en storm som ubønnhørlig slynger ham inn i fremtiden. Han har ryggen til, og himmelen er full av rekved. Denne stormen er hva vi kaller fremskritt[6].» Det kan være vanskelig å vite hva fremtidens tilbud og etterspørsel vil bestå i, og storm kan derfor være en presis metafor.
Det er mye som har og har hatt en innvirkning på så vel innhold i læreplanen til valg av yrke. Tydelig er det at mye bestemmes av ytre faktorer som kvinners rettigheter, teknologi og behovene et samfunn trenger nå eller i nær framtid. Men også økt personlig gevinst. Og siden vi de siste tretti årene har stått i en teknologisk storm, der morgendagens framskritt blir tilbudt i dag, er det ikke rart etter- og videreutdanning beskjeftiger mange. Skal man ha en mulighet til å hevde seg i et tilspisset arbeidsmarked, må adekvat kompetanse de facto etterfylles.
Shakespeare var en mester i å beskrive de barokke omgivelsene rundt seg. Ikke bare satte han ord på datiden fenomenologiske viderverdigheter, men når vi leser ham nå, over fire hundre år senere, blir vi klar over at det er menneskets ontologi vi observerer i og mellom linjene. Å lese Barden viser oss òg, at uansett om det er kunst, litteratur eller innholdet i læreplaner, så vil det alltid foregå en resiprok speiling av samfunnet. Det betyr at vi i mange tilfeller kan lese om hvordan problemer ble løst tidligere, og dermed finne farbar vei fremover. Menneskers måte å tenke på er forbløffende nok ganske lik da som nå.
I stykket Taming of the Shrew[7] er Lucentio på vei til universitetet i Padova for å studere. Der møter han Bianca og faller umiddelbart for henne. Problemet derimot, er at Bianca allerede har to menn som varter henne opp. Lucentio kler seg derfor ut som Biancas lærer i latin for å få eksklusiv tilgang. Videre forteller han Gremio, en av Biancas oppvartere, at uansett hva han lærer henne, skal han legge inn et godt ord for ham. «O´this learning, what a thing it is!»,[8] utbryter Gremio i glede. Selv om Gremios motivasjon er styrt av ytre karnale faktorer, peker likevel Shakespeares karakter på en helt sentral komponent i etter- og videreutdanningen: skal man oppnå noe må det fylles på med kunnskap.
Først publisert i Pedagogisk Profil, Universitetet i Oslo. Se publikasjon
Kilder
Benjamin, Walter. (1968). Illuminations. Harcourt, New York.
de Beauvoir, Simone. (1949). The Second Sex. Random House, London.
Hamsun, Knut (2002). Landstrykere. Gyldendal, Oslo
North, Douglass. (1981). The Norton Anthology of English Literature. Norton, London.
Shakespeare, William. (1992). Taming of the shrew. Wordsworth Editions Limited, Herefordshire.
Säljö, Roger. (2016). Læring – en introduksjon til perspektiver og metaforer. Cappelen Damm Akademisk, Oslo.
Fotnoter
[1] Utvalgets størrelse var fem tusen mellom 25-64 år av begge kjønn. SSB, 26. oktober 2017.
[2] Roger Säljö (2016), s. 31.
[3] Simone de Beauvoir (1949), [Min oversettelse].
[4] Douglass North (1979): «Structure and Change in Economic History», s. 3.
[5] Knut Hamsuns August–trilogi består av romanene Landstrykere (1927), August (1930), Men livet lever (1933).
[6] Walter Benjamin (1940): «Theses on the Philosophy of History», [Min oversettelse].
[7] Manus til Taming of the Shrew ble levert inn til registrering 2. mai 1594 på Stationer´s Register, og bærer den norske tittelen Troll kan temmes.
[8] Akt 1, scene 2, side 6.
Legg igjen en kommentar