Det er ti år siden angrepet rammet oss, og demokratiopplæring har blitt viktigere enn noen gang. For noen uker siden arrangerte 22. juli-senteret, Utøya demokrativerksted, FN-sambandet og Wergelandsenteret lærerkurs om terroren. Det håper jeg flere får muligheten til å delta på, det er nemlig i klasserommet vi endrer verda.
Terrorhandlingene skapte et vakuum i klasserommene. I mange år lurte vi på hvordan vi skulle tematisere terroren. Diskusjonene kretset rundt hva vi burde vektlegge eller holde tilbake, og debatten om vi skulle bruke navnet til gjerningsmannen eller ABB, fikk stor plass i mediene. Nå derimot finnes det undervisningsopplegg sortert etter tema, trinn og fag, og de retter seg både inn mot konkrete handlinger og abstrakte ideologier som utfordrer demokratiet.
Dagens ungdomsskoleelever var unge i 2011. De er vokst opp med bruddstykker av hendelsen, og har ingen egne minner knyttet til datoen. Mange har derfor lest seg opp på nett for å finne svar, noe som er problematisk. Konspirasjonsteorier er nemlig populært blant ungdom fordi de tilbyr en lettvint løsning på komplekse konsekvenser. Å lære opp elever i demokratisk medvirkning og kritisk tenkning, vil være en motpol til dette.
Fagfornyelsen har åpnet et nytt handlingsrom. Når vi underviser om terror og ekstreme ideologier, er det avgjørende at 22. juli er nevnt spesifikt. Det skaper en konkret inngang til emnet som ikke var der tidligere. Det er også seks kjerneelementer utformet slik at elever både skal mestre det viktigste i faget og utvikle nye måter å bruke kunnskapen på. De er vesentlige når vi lærer om terrorhandlingene, og hvordan det kunne skje.
I norskfaget er det to elementer som utpeker seg: tekst i kontekst og kritisk tilnærming til tekster. I læreplanverket står nemlig at elevene skal «… lære og få innsikt i andre menneskers tanker og livsbetingelser», og at de skal være «… kritisk over hva slags påvirkningskraft og troverdighet tekster har». Det betyr at vi må fortelle historien slik den utspant seg, og vi må bruke navn, tidslinjer, originaltekster og hendelsesforløp. Da medvirker elevene til egen kunnskapsbygging, de knytter minner og forståelse til en hendelse de ikke har hatt et forhold til.
Klasserommet er et samfunn i miniatyr. På sikt skal alle elever medvirke til å bli en bidragsyter i samfunnet, og en vanlig skoledag er faktisk et demokrati i praksis. De opplever at deres stemme blir hørt, men også at de må respektere uenighet. De skal både anerkjenne mindretallets rettigheter og flertallets rett. Enda mer viktig er at klasserommet er stedet man kan og skal være uenig hvis noe kjennes galt.
Filosofen G. W. F. Hegel presiserte nettopp dette i Logikkens vitenskap fra 1812. Sentralt i verket er begrepet dialektikk og de tre dialektiske stadiene, tese, antitese og syntese. Ifølge ham blir vår kunnskap om verden hele tiden utfordret. Nye teorier dukker opp og må undersøkes på en kritisk og logisk måte. Kunnskapen som da blir tydelig, er en syntese av argumenter og motargumenter tenkemåten åpner for. Slik må også undervisning om 22. Juli være.
Det er mange inntrykk på Utøya. Før ankomst forestilte jeg et mørke hvilende over stedet. Det er sterkt å gå i fotsporene til både ofre og drapsmann, og ved alle minnestedene som både er bevart og bygget nye, er det vanskelig å fri seg fra følelsen av å være en turist i andres sorglandskap. Det er en naturlig reaksjon, og i undervisning om 22. juli, er det viktig å kjenne på disse følelsene.
Erkjennelsen etter besøket er annerledes. Fortidens fortvilelse er byttet ut med håp i horisonten. Vi må ta øya tilbake! Setningen er kjent for de flest, og direkte knyttet til demokrativerkstedet på Utøya. Øya er både et minnested og et sted der framtida formes. Her undervises det i å være en aktør og ikke en brikke. Vi betyr at vi må læres opp til å handle, og det er akkurat det Frode Grytten mente i diktet.
I ukene etter terroren skrev han diktet «etter 22. juli». Der tematiserte han det utenkelig, det brutale, det meningsløse. Han pekte også på noe helt elementært ved demokratisk medvirkning. Vi må være deltakere, og demokratiet må kontinuerlig utvikles og pleies. På siste linje i diktet står nettopp denne oppfordringen «hei, hei, på tide å stå opp og endre verda.»
Skal elever få eierskap til hendelsen, må de også få mulighet til å være med å forme historien videre ved å delta i den. Det er tross alt de som skal redde verda.
Lenker til ressurser om 22. juli
https://demokrativerksted.no/ressurser/
https://22juli-ressurser.no/laeringsressurser/
https://22julisenteret.no/undervisning/
https://22julisenteret.no/digitale-undervisningsopplegg/
https://forskning.no/a/1886235
Private bilder fra Utøya
Legg igjen en kommentar