Fellesferien er offisielt i gang. Dette er tiden på året da Norge på et kollektivt nivå lar humla suse. Tanken på et nytt skoleår er hos mange lærere og elever begravet langt under strandpledd og lag med solkrem.
Sommeren kan likevel inneholde fag, læring og undervisning, og dette trenger nødvendigvis ikke å bli sett på som hverken straff eller et slit.
Det er en kjent sak at studenter benytter sommeren til å lese seg opp på kommende semester. De gjør det av fri vilje og i sitt eget tempo. Det er en behagelig ro over Blindern, og sikkert andre universiteter, om sommeren. Universitetsbiblioteket er åpent, og på de mange grøntanleggene på campus, ligger det folk med pledd, pensumbøker og solbriller.
Osloskolen har sitt eget opplegg. Initiativet heter Sommerskolen, og er gratis for alle barn og unge bosatt i Oslo, fra 1.-10. trinn og videregående opplæring. Med oppstart i 2006, kan Utdanningsetaten i år tilby 72 forskjellige kurs ved 48 ulike kurssteder rundt i byen.
Formålet, skriver de på hjemmesidene, er at alle «… skal lære noe nytt, møte faglige utfordringer og få gode opplevelser i et trygt og sosialt miljø.»
Da jeg ønsket elevene mine god sommer for noen uker siden, minnet jeg dem på tilbudet fra Osloskolen. Tidligere på våren, og før fristen for påmelding gikk ut, hadde jeg stjålet noen timer fra faget Utdanningsvalg for å promotere Sommerskolen. Entusiastisk viste jeg videoer, og fortalte om kurs i programmering, animasjon og foto/video. Jeg tenkte jeg skulle ta frem det tunge skytset først. Det morsomme og interessante, men jeg merket meg at elevene hørte på med et halvt øre.
Jeg forsøkte å appellere til logos: «Hva med å holde noen av fagene deres vedlike, så møter dere ved skolestart sterkere enn da dere forsvant ut i juni?» Sommerskolen har nemlig også mer fagrettede kurs, og kombinasjonen fag og setting utenfor klasserommet, har i flere studier vist seg å være fruktbar. Jeg så øynene begynte å glippe, noen kvalte et gjesp.
Sist appellerte jeg til patos ved å fortelle om hvor bra det kunne være for nyankomne flyktninger å lære seg norsk, og samtidig være sammen med flotte ungdommer som dem. Noen så på klokka, blikk flakket og jeg ønsket dem istedenfor god helg.
I ettertid har jeg tenkt på hvorfor elevene viste så liten interesse. En grunn handler grunnleggende nok om at sommeren skal bestå av fri, ikke skole. Hvis de må gå på skolen om sommeren, kan det forstås som om at de ikke har jobbet godt nok i året som var. Det stemmer ikke. Jeg forstår også at oppdateringer på Instagram og Facebook fra Sommerskolen ikke er det samme som fra skjærgården på sørlandet eller i syden.
Neste år skal jeg derfor begynne å så frøet tidligere. Kanskje skal jeg adoptere noen av kursene selv, som for eksempel ved å ha en «forskningsuke» i skolegården, der jeg i samarbeid med andre fag og lærere, tar med klasserommet ut i naturen. Det er kun fantasien som setter grenser, og det er nettopp det Sommerskolen er et produkt av – fantasi, fag og formidlingsglede
Legg igjen en kommentar