For noen uker siden varslet Ungarske myndigheter at flere jødisk verk skal ut av nasjonalpensumet på skolene. Flere land, som Tyrkia og USA, har tidligere gjort lignende tiltak mot litteratur med utfordrende tematikk. Ringvirkninger av dette er vanskelig å spå, men det kommer neppe elevene til gode.
Den ungarske forfatteren Imre Kertész fikk i 2002 Nobels litteraturpris for trilogien Uten skjebne, Fiasko og Kaddisj for et ikke født barn. Kertész ble selv sendt til Auschwitz som fjortenåring, og bøkene forteller en lignende historie om en gutt og hans møte med holocaust. Han har siden har vært hyllet i hjemlandet, både som forfatter og som overlevende, og har vært en del av den nasjonale pensumlisten for ungarske skoleelever. Det vil si inntil nå.
Viktor Orbán og regjeringen i Ungarn har vedtatt føringer for hva ungarske elever skal lese. For det første har de besluttet å fjerne Kertész bøker, noe som i prinsippet betyr å gjøre historien uviktig og usann. Ikke bare forfatterens historie, men også historien til de 7000 ungarske jødene som endte sitt liv i dødsleirene. For det andre er han byttet ut med tre ungarske forfattere fra mellomkrigstiden, som alle har utgitt bøker med antisemittiske holdninger.
Historien fra Ungarn er ikke ny. I 1933 brant nasjonalsosialistene i Berlin bøker av Karl Marx og Sigmund Freud i store hauger. I 2017 besluttet Recep Tayyip Erdoğan og hans regjering i Tyrkia å sensurere flere kapitler i Charles Darwins bøker om evolusjonsteorien. Flere skoler i USA har også i nyere tid håndtert farlig tematikk som homofili, med å fjerne disse bøkene fra pensum. Å hindre barn og ungdom et forskningsbasert bilde av verden, kroppen og opphavet til menneskene, er både farlig og uansvarlig.
Litteratur har alltid vært en kilde til innsikt. Først for de bemidlede og deres sønner, men siden har de fleste hatt muligheten til å utvikle seg privat og på skolebenken. De har kunnet lese om sammenhenger og paralleller til samfunnet de er en del av, andre kulturer og mennesker, vitenskap, forskning, og ikke minst glede. Det som imidlertid gjør litteraturen farlig, er at den kan leses av mange, og med det endre en kollektiv forståelse av et tema.
I 1740 ga Samuel Richardson ut Pamela – Or virtue rewarded. De to bindene har form som brev skrevet av den 15 år gamle Pamela. Leseren får god innsikt i hennes følelsesliv og kampen mot seksuelle tilnærmelser fra godseieren. Romanen var tenkt å være et moralsk verk, der Pamelas valg og senere voldtekt skulle være en advarsel til andre, men slik gikk det ikke. Grunnet masseproduksjon ble den lest av svært mange, også kvinner, og står nå som et av de tidligste feministiske verkene – mot sin vilje.
Filosofen G. W. F. Hegel ga ut Åndens fenomenologi i 1807. Han hadde som mål å vise at kunnskap utvikler seg ved at to motsetninger settes opp mot hverandre. Når man undersøker de logiske bristene til begge områdene, vil man komme frem til en ny forståelse og ny kunnskap. Hvis man ikke har en motsetning, for eksempel litteratur på pensum som utfordrer et grunnsyn, vil utviklingen være ensidig.
Fagfornyelsen kommer med et eget kapittel som heter kritisk tenkning og etisk bevissthet. I hovedsak dreier det seg om at elever skal læres opp til å bruke «… fornuften på en undersøkende og systematisk måte i møte med konkrete praktiske utfordringer, fenomener, ytringer og kunnskapsformer» (Overordnet del, 1.3). Slik skolen utvikler seg noen steder i verden, kan dette kapitlet være svært sentralt i tiden som kommer.
Fellesnevneren for eksemplene over er nemlig et behov for å eie og kontrollere sannheten. Hvis det finnes kun én sannhet, vil den nødvendigvis være sann. Dette er ikke bare et problem for individets utvikling, men også et potensielt demokratisk problem.
Legg igjen en kommentar